Fagpressenytt

De siste årene har vi hatt fire sentrale lover opp til revurdering: aksjeloven, regnskapsloven, regnskapsførerloven og revisorloven. For alle disse fire lovene gikk politikere og departementene høyt ut på banen med hensyn til ambisjonsnivå, tydelige mandater ble gitt, endringene skulle bli vesentlige, effektivtetsgevinstene skulle bli vesentlige. Utvalg ble nedsatt med korte tidsfrister. De jobbet steinhardt og leverte - og siden ...? Vel, mange år senere står vi i dag igjen med helt marginale endringer, mange ting er satt på vent, og vi som jobber innenfor feltene, lurer på «hva nå?», mens departementene er ganske tause.
HØYE AMBISJONSNIVÅER OG KLARE MANDATER
Det er ingen tvil om at lover som aksje-, regnskaps- og revisorloven er viktige for virksomheter i Norge, men også at de påfører virksomhetene betydelig arbeid og kostnader. Internasjonalisering gir behov for samordning på tvers av landegrenser, og digitalisering gir behov for modernisering av lovverket. Derfor var det behov for endringer og tilpasninger av de ulike lovene, og ambisjonsnivået hos politikere og departementene var høyt: «Regjeringen vil reduserer myndighetspålagte rapporteringskrav med 25 prosent», og det er «behov for modernisering og vesentlige forenklinger for den regnskapspliktige».
Det ble i raskt tempo satt ned tre utvalg: regnskapslovutvalget, aksjelovutvalget og revisor- og regnskapsførerlovutvalget. Departementene var tydelige i mandatene - og til dels med føringer, noe som gjorde utredningsarbeidet enklere og mer målrettet. En rekke forhold skulle eksplisitt vurderes. Eksempelvis skulle aksjelovutvalget «vurdere om aksjeloven § 3-8 bør endres eller oppheves», regnskapslovutvalget skulle «vurdere adgangen til å benytte avvikende regnskapsår» og om det skulle kreves eller