Teori og undervisning i sykepleie generelt og fagbøker spesielt har vært heftig debattert i media i det siste - initiert av Cathrine Krøger. Debatten berører mange elementer, blant annet utdanning, forskning, teori og lærebøker. En av bøkene Krøger kritiserer er Eide & Eide Kommunikasjon i relasjoner (Gyldendal akademisk, 2007) hvor jeg selv er førsteforfatter.
Sykepleier og psykolog
Min bakgrunn for å skrive læreboken Kommunikasjon i relasjoner er at jeg er sykepleier av profesjon, med utdanning fra Ullevaal sykepleieskole i Oslo, og etterhvert en erfaren forsker i klinisk kommunikasjon. For tiden er jeg professor i klinisk kommunikasjon og helseveiledning ved Høgskolen i Sørøst-Norge.
På 1980-tallet studerte jeg psykologi ved Universitetet i Groningen, Nederland, hvor kommunikasjonsforskning var sentralt. Tilbake i Norge tok jeg hovedfag i psykologi ved NTNU mens jeg arbeidet som sykepleier på Radiumhospitalet, og ble lærer ved sykepleierutdanningen på Ullevål (etter hvert HiO nå HiOA). Her startet jeg opp kommunikasjonsundervisning tidlig på 1990-tallet, dels etter modell av forskningsbasert kommunikasjonstrening fra Nederland.
Et nølende ja
På den bakgrunnen ble jeg i 1994 spurt av Gyldendal Akademisk om å skrive en lærebok i kommunikasjon, da kommunikasjon var kommet inn i rammeplaner i helse- og sosialfag. Det sa jeg nølende ja til, og fikk med meg min ektefelle, som arbeidet med litteratur og etikk (den gang ikke i helsevitenskapelig sammenheng), fordi etikk og narrativitet jo er helt sentralt i profesjonell kommunikasjon.
For meg var det viktig at boken ikke bare skulle formidle fakta fra forskning, men også sette trening av kommunikasjons-ferdigheter og kommunikasjon med pasienter inn i et etisk perspektiv. Sammen satte vi et ambisiøst mål: Å skrive en forskningsbasert lærebok etter internasjonalt mønster, og å skrive på en slik måte at boken også formidlet hvorfor god kommunikasjon er så avgjørende viktig for pasientene. Derfor er boken også full av fortellinger og dramatiserte dialoger. Om vi har lykkes med dette, og funnet en god balanse mellom fagstoff og narrativitet, må andre vurdere.
Omfattende forskningsfelt
Internasjonalt er det en stor forskningslitteratur om kommunikasjon i helsefag, hvor medisin, psykologi og sykepleie er dominerende disipliner. Et viktig spørsmål er hvordan forskningen på feltet kan omsettes i undervisning og treningsprogrammer for de ulike profesjonene. Noe enkelt svar på dette finnes selvfølgelig ikke.
Selv har jeg siden 1990-tallet vært aktiv deltager i, og er for tiden nasjonal representant for Norge, i et stort internasjonalt forskernettverk hvor slike spørsmål stadig er på dagsorden: European Association for Communication in Health Care - EACH [1]. Formålet med EACH er å fremme kunnskap som bidrar til god kommunikasjon med pasienter og pårørende; via forskning og utdanning. I tillegg til å forske på kommunikasjon og kommunikasjons-trening, utvikles det også undervisnings- og treningsprogrammer i dette nettverket.
Ikke så lett å anvende
Når vi reviderer Kommunikasjon i relasjoner trekker vi blant annet på erfaringer fra dette arbeidet. Det viser seg både av forskning og erfaring at pasienter ofte ikke opplever å bli lyttet til og bli tatt på alvor, og at de tilsynelatende enkleste kommunikasjonsferdigheter slett ikke er så lett å anvende som man kanskje kan tro når man sitter med en lærebok foran seg. Dette gjelder også ferdigheter som Krøger latterliggjør, som å følge verbalt, stille åpne spørsmål.
Det er lett å glemme at helsepersonell ofte møter pasienter som det kan være vanskelig for en ikke trenet person å kommunisere godt og åpe
