Det er en nådeløs og lukket form for karismatisk kristendom som portretteres i Jorunn Myklebust Syversens andre spillefilm; Disco. En film hun har laget for at den skal få politiske konsekvenser og føre til positive endringer for dem som befinner seg i lukkede religiøse miljøer.
- Jeg håper at filmen kan åpne opp for dialog rundt rammene for det å tro. Det bør diskuteres hvordan barn og mennesker i sårbare livssituasjoner har det i disse miljøene. Blir de møtt på riktig måte, spør Syversen retorisk, før hun løfter problemstillingen opp til et annet politisk nivå:
- Vi bør diskutere om det er riktig å gi denne type menigheter statsstøtte, sier hun, uten å legge skjul på eget ståsted. Hun er kritisk til det offentliges bruk av penger, og med det legitimering av miljøer som driver med streng sosial kontroll.
Navnet har filmen for øvrig etter dansestilen - og dets tilhørende miljø. Et miljø hun har studert lenge, og som egentlig var spiren til filmen. Men om enn dansen er sentral, skulle temaet skifte innen idé ble til manus, og deretter filmen som altså hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto tidligere i september.
- Disco-miljøet har en vill og utagerende estetikk. Jeg er fascinert av hvor ekstremt og visuelt det på mange måter er, sier Syversen til Fri tanke. Vi møter regissøren, som er utdannet innen videokunst fra Kunstakademiet i Bergen, over en kaffe mellom filmfestivalene.
Rammene for religion
Syversen har i sine tidligere arbeider utforsket frykten for det meningsløse, og hvordan skape en mening i tilværelsen. For henne er dermed koblingen til det religiøse logisk. Her handler det om mennesker som mener de har funnet meningen med livet, og dermed ofte vil gi andre den samme «innsikten», eller misjonere sin tro.
- Utgangspunktet for prosjektet er ikke en kritikk av d
