LANGLESNING/KOMMENTAR: Det finnes en uskreven lov for menneskelig sosialisering: Jo mer rettroende et fellesskap er, desto større er kløften mellom den som er inne og den som er ute. Grensen for hva som er akseptabelt for å fremme den gode sak strekkes til det ytterste. Alt blir til et spørsmål om lys og mørke. Og politikken reduseres til et spørsmål om alt eller ingenting.
Kan denne måten å tenke på også ramme klimasaken? Og hvor farlig kan det bli?
Mange der ute harselerer med et hvilket som helst kritisk blikk på deler av miljøkampen (sure gubber Inntrykket er at de ikke ønsker debatt, men stillhet og ærbødig respekt. Altså er klimasaken untouchable, og sier du noe annet er du et dårlig menneske. Denne holdningen vil kunne bidra til en offentlighet som revner totalt.
Den viktigste saken
Det er nok riktig at klima er den viktigste saken i verden i dag, og det vil den fortsette å være i overskuelig fremtid. Det er et stort tema, som griper inn i de fleste politiske og økonomiske områder. Hvordan vi håndterer den og hvordan vi forbereder oss på kolossale endringer, er avgjørende for hvordan livene våre vil bli i fremtiden. Nettopp derfor må ikke klimasaken unndras nødvendig og normal debatt.
Klimadebattens største utfordring er åpenbart hvilke tiltak som skal til for å redusere klimagassutslipp og naturødeleggelser. Det er ingen tvil om at det vil måtte komme helt nødvendige tiltak som vil svi.
Men det er naivt å tro at vi vil kunne gjøre den store forskjellen ved å oppfordre hvert enkelt menneske til å ta ansvar. Det vet politikerne også. I tiden som kommer vil vi derfor oppleve at politikerne fatter vedtak som vi ikke kan velge bort. Kanskje er bompengedebatten bare en bitteliten forsmak på hva fremtiden vil bringe av konflikter.
Det som er sikkert, er at noen vil kreve tiltak som andre vil oppleve som invaderende og autoritære. Det er nesten like sikkert at noen vil strekke strikken veldig langt og kreve strakstiltak eller ideologiske endringer som har store konsekvenser for «folk flest». Hva vil de synes om det?
Løsninger som ikke flår befolkningen - og særlig de som har lite penger på bok - er det mest nærliggende. Uten en jobb å gå til, vil ikke klimasaken være det første man tenker på.
Hvordan?
Det er «lett» å være enige om å bremse global oppvarming. Men hvordan gjøre det er en helt annen bøtteballet. For eksempel setter spørsmålet om vindkraftverk miljøaktivister opp mot hverandre. Rett og slett fordi årsak og virkning er kompliserte størrelsesforhold og fordi interessekonflikter stikker dypt. Heller ikke vitenskapen kan gi entydige svar når det gjelder konkrete tiltak og dets virkninger.
Hvis vi legger klimafornektere og «luke warmers» til side, finner vi både radikale dommedagsprofeter og pragmatiske Davos-mennesker blant miljøforkjemperne.
Det er de som mener at kapitalismen er skyld i klimakrisen og at kapitalismen derfor må avskaffes. Andre mener at kapitalisme er en forutsetning for å kunne «løse» klimakrisen. Noen få mener at demokratiet bør avskaffes i mangel på handlekraft.
Miljøkampen innebærer langt mer enn problembeskrivelser. Og det finnes flere måter å sage av den greina vi sitter på. I Norge er gammelkommunistene i AKP gjenfødt som øko-kommunister i Rødt. MDG spriker i alle retninger, mens partiene i det utvidede sentrum er samstemte i å ta klimaet på alvor. Alle skal med!
En ny runde tribalisme?
Ganske ofte sitter man med et inntrykk av at klimasaken ikke bare dreier seg om klima. Konfliktlinjene er relativt forutsigbare. De løper parallelt med, eller griper inn i, konfliktområder og utfordringer som vi allerede sliter med: En aldrende befolkning, økonomi, innvandring, ulikhet, by og land, «somewheres» mot «anywheres», og det evig tilbakevendende motsetningsforholdet mellom eliter og folk flest.
Klimafornektelse har lenge vært en del av den høyrepopulistiske totalpakka: Først ble innvandringen tredd nedover ørene på oss (og når kommer den neste flyktningkrisen?). Nå vil (de globale) elitene slå spikeren i kista med drakoniske miljøtiltak. Her fremstilles klimakrisen og forskningen som en godt planlagt konspirasjon, der penger flyttes mellom stat og ideologiske forskermiljøer.
Blant de sinteste er klimasaken en del av globaliseringstrollet som vil utslette nasjonalstaten: En elite, fjernt fra alt annet, har til formål å skremme befolkningen til taushet og underkastelse. Innvandring og klima altså, der har du dynamitt!
Høyrepopulister og klima
Det er bare å se på spaltene og kommentarfeltene til Document og Resett. Der flommer det over av en salig miks av klimafornektelse, islam og innvandring:
«Det er dette
