Handikapnytt
29.08.2019
Tove Linnea Brandvik nøyer seg ikke med å surfe på overflaten, men søker dybde. Det skal Norges Handikapforbund nyte godt av når hun nå tar fatt som forbundsleder.
Utenfor badeanlegget påUSørenga i Oslo stikker to skarver hodet opp av vannet. Nebbet er skarpt. Oppsynet ivrig. De er på hugget. Det er Tove Linnea Brandvik også, som ny forbundsleder i Norges Handikapforbund.
Sola stråler, Oslofjorden glitrer. Tove Linnea kunne vært der ute med skarven. Hun er en lidenskapelig sportsdykker, men foretrekker varmere strøk.
- Jeg er en champagnedykker. Det skal være noe pent å se på, og det skal være varmt og komfortabelt, sier hun og ler.
Dykkeinteressen er et resultat av en treukers ferie i Egypts Sharm El-Sheikh i 2005, da flere bomber gikk av, 88 mennesker ble drept, turister fra land etter land ble evakuert og bare Norge unnlot å gjøre det samme. Hotellet stengte fløy etter fløy, men ekteparet Brandvik måtte bli.
De valgte å gjøre det beste ut av det. Det skulle dykkes. Ektemannen Atle trengte ikke særlig opplæring. Han har vært minedykker i forsvaret. Første kursdag stilte Tove Linnea i sommerkjole, lange, rødlakkerte negler og rullestol. Instruktøren fortalte i ettertid at han ikke hadde mye håp om at dette skulle gå bra. Men i dag har Tove Linnea sertifikat for dykking ned til 30 meter.
- Hva er det med dykking?
- Det er vektløst, er det første hun svarer, nesten drømmende, og med et smil som kruser seg som bølgene i sjøen.
- Du kommer tett innpå der nede. Fisken bryr seg ikke. Det er stille rundt deg.
Det er spenningen ved et vrakdykk. Det er opplevelser i verdenen under vann som du ikke kan få noen andre steder.
I vannet er hun altså Tove Linnea light. På land er hun en tungvekter, både fysisk - hvem blir ikke det når man regner med vekten av en elektrisk rullestol - og kompetansemessig.
I beredskap
51-åringen, født i Levanger og oppvokst i Leirfjord i Nordland, har en bachelor fra BI med spesialisering innen regnskap og skatt. Styreverv og lederverv nasjonalt og internasjonalt fyller CV-en, og for tiden er hun blant annet styreleder for Beitostølen helsesportssenter. Hun har vært kjøpesenterleder, hatt en rekke sentrale verv i Arbeiderpartiet og sittet halvannen periode for partiet på Stortinget - for øvrig som den eneste representanten på Løvebakken med rullestol.
De siste seks årene har hun vært ansatt i Uloba - Independent Living Norge, sist som leder for samfunnspolitisk avdeling.
Kort sammenfattet: En pen karriere. I landsmøtetalen som nyvalgt forbundsleder snakket hun om faren ved å falle for smiger og ved det å være elitefunkis i posisjon: At man kan ende opp med å distansere seg fra dem man er satt til å representere. Hun er i konstant beredskap for ikke å havne i den fella.
- Hvordan unngår du det?
- Jeg sa også at det hadde tatt litt tid før jeg skjønte dette selv. Jobben min kommer i stor grad til å være å lytte. Min virkelighet, mine opplevelser og min erfaring er tross alt bare min. Når jeg skal lede en organisasjon, må jeg lytte. Så kan jeg bruke min kompetanse til å trekke slutninger av det jeg hører.
Arbeidsledighet. Dårlig økonomi. Utenforskap. Når typiske tema for funksjonshemmede diskuteres, får hun av og til høre: «Det gjelder ikke deg, Tove. Du er jo ikke sånn.» Det er en farlig tanke, mener forbundslederen. Selvsagt gjelder det henne. Funksjonshemmede som gruppe er like mangfoldig som andre grupper. En «det gjelder ikke deg»-tenkning er splittende.
- Likestillingskampen er ikke over selv om en dame er blitt direktør i Norsk Hydro, illustrerer hun.
Begeistret for folk
Man løfter i flokk. Man er sterkere sammen. Tove Linnea ble tidlig overbevist om det. Grunnlaget for engasjementet ble lagt da hun trådte sine barnesko i besteforeldrenes hus i Levanger fram til hun var sju år og familien flyttet til farens hjemsted i Nordland. Noe dialekten forøvrig ikke vitner om. Det er umulig å høre hvor hun kommer fra.
- Da jeg flyttet til Bergen og jeg giftet meg, gikk det helt i ball med dialekten! Besteforeldrene var organisasjonsfolk og dugnadsmennesker, morfaren fagforeningsmann og begge aktive i Arbeiderpartiet. Barna fikk være med i diskusjoner. De lærte seg å argumentere, de fikk være med, og de fikk ansvar. Dette videreførte foreldene hennes, og det har Tove Linnea og ektemannen gjort også. - Så er jeg så fryktelig glad i folk! utbryter Tove Linnea og smiler med hele fjeset. - Alt jeg har drevet med handler om å samhandle med mennesker.
Det er en sterk drivkraft. Nå er det samhandling
Gå til medietSola stråler, Oslofjorden glitrer. Tove Linnea kunne vært der ute med skarven. Hun er en lidenskapelig sportsdykker, men foretrekker varmere strøk.
- Jeg er en champagnedykker. Det skal være noe pent å se på, og det skal være varmt og komfortabelt, sier hun og ler.
Dykkeinteressen er et resultat av en treukers ferie i Egypts Sharm El-Sheikh i 2005, da flere bomber gikk av, 88 mennesker ble drept, turister fra land etter land ble evakuert og bare Norge unnlot å gjøre det samme. Hotellet stengte fløy etter fløy, men ekteparet Brandvik måtte bli.
De valgte å gjøre det beste ut av det. Det skulle dykkes. Ektemannen Atle trengte ikke særlig opplæring. Han har vært minedykker i forsvaret. Første kursdag stilte Tove Linnea i sommerkjole, lange, rødlakkerte negler og rullestol. Instruktøren fortalte i ettertid at han ikke hadde mye håp om at dette skulle gå bra. Men i dag har Tove Linnea sertifikat for dykking ned til 30 meter.
- Hva er det med dykking?
- Det er vektløst, er det første hun svarer, nesten drømmende, og med et smil som kruser seg som bølgene i sjøen.
- Du kommer tett innpå der nede. Fisken bryr seg ikke. Det er stille rundt deg.
Det er spenningen ved et vrakdykk. Det er opplevelser i verdenen under vann som du ikke kan få noen andre steder.
I vannet er hun altså Tove Linnea light. På land er hun en tungvekter, både fysisk - hvem blir ikke det når man regner med vekten av en elektrisk rullestol - og kompetansemessig.
I beredskap
51-åringen, født i Levanger og oppvokst i Leirfjord i Nordland, har en bachelor fra BI med spesialisering innen regnskap og skatt. Styreverv og lederverv nasjonalt og internasjonalt fyller CV-en, og for tiden er hun blant annet styreleder for Beitostølen helsesportssenter. Hun har vært kjøpesenterleder, hatt en rekke sentrale verv i Arbeiderpartiet og sittet halvannen periode for partiet på Stortinget - for øvrig som den eneste representanten på Løvebakken med rullestol.
De siste seks årene har hun vært ansatt i Uloba - Independent Living Norge, sist som leder for samfunnspolitisk avdeling.
Kort sammenfattet: En pen karriere. I landsmøtetalen som nyvalgt forbundsleder snakket hun om faren ved å falle for smiger og ved det å være elitefunkis i posisjon: At man kan ende opp med å distansere seg fra dem man er satt til å representere. Hun er i konstant beredskap for ikke å havne i den fella.
- Hvordan unngår du det?
- Jeg sa også at det hadde tatt litt tid før jeg skjønte dette selv. Jobben min kommer i stor grad til å være å lytte. Min virkelighet, mine opplevelser og min erfaring er tross alt bare min. Når jeg skal lede en organisasjon, må jeg lytte. Så kan jeg bruke min kompetanse til å trekke slutninger av det jeg hører.
Arbeidsledighet. Dårlig økonomi. Utenforskap. Når typiske tema for funksjonshemmede diskuteres, får hun av og til høre: «Det gjelder ikke deg, Tove. Du er jo ikke sånn.» Det er en farlig tanke, mener forbundslederen. Selvsagt gjelder det henne. Funksjonshemmede som gruppe er like mangfoldig som andre grupper. En «det gjelder ikke deg»-tenkning er splittende.
- Likestillingskampen er ikke over selv om en dame er blitt direktør i Norsk Hydro, illustrerer hun.
Begeistret for folk
Man løfter i flokk. Man er sterkere sammen. Tove Linnea ble tidlig overbevist om det. Grunnlaget for engasjementet ble lagt da hun trådte sine barnesko i besteforeldrenes hus i Levanger fram til hun var sju år og familien flyttet til farens hjemsted i Nordland. Noe dialekten forøvrig ikke vitner om. Det er umulig å høre hvor hun kommer fra.
- Da jeg flyttet til Bergen og jeg giftet meg, gikk det helt i ball med dialekten! Besteforeldrene var organisasjonsfolk og dugnadsmennesker, morfaren fagforeningsmann og begge aktive i Arbeiderpartiet. Barna fikk være med i diskusjoner. De lærte seg å argumentere, de fikk være med, og de fikk ansvar. Dette videreførte foreldene hennes, og det har Tove Linnea og ektemannen gjort også. - Så er jeg så fryktelig glad i folk! utbryter Tove Linnea og smiler med hele fjeset. - Alt jeg har drevet med handler om å samhandle med mennesker.
Det er en sterk drivkraft. Nå er det samhandling


































































































