Det er fredagsmorgen og jeg har akkurat levert min datter på fire år i barnehagen. Litt for seint ute som vanlig. Skulle rekke å komme på jobben til riktig tid, og morgenen gikk som vanlig langt fra strømlinjeformet. Fireåringen var kjempetrøtt og i dårlig humør. Mammaen var også kjempetrøtt, hadde sovet akkurat litt for lenge og var stressa. Dårlig kombinasjon! Pappaen fikk heldigvis redda situasjonen på badet. Fireåringen fikk på seg klær, fikk børsta håret og ble omsider i litt bedre humør. Ikke i godt humør vel og merke - men i litt bedre humør. Vi kom oss omsider ut døra, og godværet ute gjorde det lettere å puste etter den hektiske morgenen. Vi må begynne å stå opp tidligere så det ikke blir så travelt - ja, og komme oss tidligere i seng. De velbrukte frasene fra meg og min mann kom som perler på en snor. Vi har sagt det før, og vi mener det like mye hver gang. Intensjonen er der, og den er god, praksis er dog vanskelig å endre på. Uansett, morgenstresset er det vi voksne som er ansvarlige for og skyldige i. Likevel er det en liten fireåring det går utover. Voksenstresset går over i henne. Det er urettferdig og feil! Vi MÅ begynne å stå opp tidligere så det ikke blir så travelt!
Vi ankom barnehagen litt over klokken 8.00. Frokosten var i gang. Vår datter var ikke i spisemodus, og vi (fortsatt stressa) prøvde å overtale henne til å sette seg ved bordet. Du må spise så du har energi til å leke masse i dag vet du vennen. Det var imidlertid ikke
