Analytisk filosofi er et ektefødt barn av nittenhundretallet. Her rendyrkes den klare, logiske og objektive tanke på et vis man ikke så tidligere. Analytisk filosofi er dermed svært forskjellig fra, som tar utgangspunkt i vår subjektive opplevelse av å være til i verden. Men disse to tankeretninger er ikke nødvendigvis uforenlige. De kan snarere sies å være komplementære. Slik fremstår de iallfall fra en sekulærhumanistisk synsvinkel.
Den analytiske filosofiens grand old man er den britiske aristokraten Bertrand Russell, som ble en av nittenhundretallets mest ruvende intellektuelle skikkelser. Han skrev i løpet av sitt lange liv - han ble nesten 98 år - mer enn sytti bøker om en lang rekke emner, og hadde en høy profil som pasifist og atomvåpenmotstander. Ateist var han også, og hans religionskritiske skrifter gikk rett inn i den sekulærhumanistiske kanon.
Født på solsiden
Bertrand Arthur William Russell ble født i 1872 av adelige foreldre som var ateister og uvanlig frisinnede for sin tid. De hadde den berømte filosofen John Stuart Mill i sin vennekrets, og han ble Bertrands gudfar. 66 år tidligere hadde den like berømte filosofen Jeremy Bentham vært Mills gudfar, så her kan vi snakke om en familiær kontinuitet av toneangivende, britiske filosofer i tre generasjoner. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.
Ettersom Mill døde året etter, fikk ikke Bertrand filosofien inn med morsmelken, slik Mill hadde fått. Men i ungdomsårene tok han igjen det forsømte ved å kaste seg over Mills skrifter. Dermed fikk gudfaren likevel en varig innvirkning på hans tenkning.
Russell foreldre døde også i hans tidlige barneår - først moren og hans søster, og så faren, som hadde vært medlem av Parlamentet, men som måtte trekke seg fordi han var tilhenger av prevensjon. Det var nemlig skandaløst i viktoriatidens England. Farfaren hadde lykkes adskillig bedre ved å være britisk statsminister i to perioder, og var en pådriver for å utvide stemmeretten. Som belønning for sin store innsats ble han adlet av dronning Victoria. Dermed ble han den første jarlen av Russell. Morfaren, Lord Stanley av Alderley, var også en offentlig kjent person og farfarens politiske allierte.
Fire år gammel ble Bertrand, samt hans eldre bror Frank, overlatt til farfaren og farmoren. Og da farfaren, den første jarlen av Russell, døde to år senere, fikk farmoren eneansvaret for oppdragelsen. Hun var verken frisinnet eller radikal, men konservativ og puritansk kristelig. Bertrand (og broren) ble innpodet ideer om syndighet og skam og himmel og helvete som han slet med å bli kvitt i voksen alder. Først på sine eldre dager lærte han foreldrenes radikale frisinnethet å kjenne ved å skrive en biografi om dem. Dette var noe han beundret dem for.
En ulykkelig barndom
Russell skrev også en selvbiografi, der han beskriver sin oppvekst som ikke særlig lykkelig. Han følte seg svært isolert på besteforeldrenes herregård utenfor London, og var under farmorens konstante moralske overvåking. Han tenkte ofte på selvmord, og hans eneste glede ble matematikken. Elleve år gammel studerte han også Euklids geometri, men ble midt i sin fascinasjon skuffet over at aksiomene måtte godtas uten bevisførsel. Den hyperintelligente gutten gjorde det da til sitt kall å bevise at så vel matematikken som geometrien er fundamentalt sett sann.
I femtenårsalderen begynte han for alvor å tvile på de religiøse dogmene han hadde prøvd å gjøre til sine. Han endte opp med å forkaste dem, men kjente da på savnet etter noe annet som kunne være absolutt sant
