Fri tanke
08.04.2019
Hvordan er det mulig for en ateist å håndtere tapet av en umistelig venn? Hilde Østby forsøker å finne et vis.
Så var hun borte.
En av mine aller beste venner døde i fjor høst, etter å ha vært syk lenge. Hun som hadde ledd av de teite vitsene mine, fått meg til å skrive bøker, hun som sang i bryllupet mitt og holdt den nyfødte babyen min i armene sine. Hun var en av mine aller nærmeste i livet mitt, som jeg delte alt med, del av min selvvalgte og frivillige familie.
Det hjalp ikke at hun hadde vært syk lenge, selv om det kan virke sånn utenfra. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå det helt, at hun er død. Fordi forskjellen på veldig syk og død, den er enorm. Den forskjellen er elva Styx som skiller oss for alltid. Da hun var veldig syk, var hun jo fortsatt her.
For det meste er hun på en reise uten mobildekning, sånn tenker jeg på det, og skyver tanken på døden unna. Noen ganger våkner jeg fra en drøm om henne og husker at hun virkelig er død helt på ordentlig, det er et støkk gjennom kroppen om morgenene. Jeg gråter litt, og så står jeg opp. SOM REGEL snakker jeg litt med henne, hver dag. Jeg har ting jeg må ta opp med henne og betraktninger jeg har gjort meg, morsomheter jeg gleder meg til å få henne til å le av. Særlig hvis jeg har gjort noe dumt, noe skikkelig teit vi kunne ledd av sammen. Jeg vet at hun ville satt pris på det, på den riktige måten. Jeg tenker ofte at jeg vil gi henne en klem, holde hånden hennes litt, bare sitte i samme rom og strikke sammen. Hun elsket å strikke. Hun tvang meg til å lære meg å strikke, enda jeg hatet strikking. Jeg trodde jeg hatet strikking. Nå liker jeg det, fordi hun liker det. Fordi hun likte det.
Å miste en venn på den måten, det satte min identitet som ateist på prøve. Men jeg er ingen Job og ateisme er ikke en religion for meg.
DET ER NESTEN HELT UMULIG å tenke seg at hun virkelig er borte for alltid, at jeg aldri skal få se henne igjen. At omrisset av henne er borte, at all den plassen hun tok her i verden ikke blir fylt av henne. Nok en gang kjenner jeg på hvordan kristendommen i et kort blaff fremstår skinnende og blankpolert, full av varme løfter og trygghet. Tenk om jeg bare kunne treffe alle jeg har vært glad i etter døden, i paradis? Det hadde jo vært så fint! Tenk om jeg kunne holde rundt henne igjen, den vakre, gode vennen min, som var så umistelig?
Vi ønsker så sterkt, men døden er så endelig og ubegripelig.
De fleste av høymiddelalderens gudsbevis er så nærme ønsketenkning som man kan komme: «Siden jeg tenker at det finnes et vesen som i sin natur er uendelig allmektig, så må det finnes». Eller ikke, Anselm, mest sannsynlig ikke. Det holder ikke at vi kan forestille oss noe, for at det skal finnes. Det er misunnelsesverdig å kunne tro på en gud, det gjør det enklere å være menneske når det onde rammer. Men hvordan kan det onde ramme, når gud liksom skal være allmektig å god? Thomas Aquinas snakker om hvordan alt henger sammen og at alt har sin velbegrunnede og gode plass i guds skaperverk. Men hvorfor døde verdens snilleste menneske med utrolige smerter? Det gir ikke mening, det, Aquinas, det burde du skjønne.
MENNESKET er et vesen som leter etter mening. Når det meningsløse skjer, da klarer vi ikke å forholde oss til det, annet enn som ... mening. «Det er en mening vi ikke kan se, guds plan er større enn det et enkelt menneske har oversikt over.» D
Gå til medietEn av mine aller beste venner døde i fjor høst, etter å ha vært syk lenge. Hun som hadde ledd av de teite vitsene mine, fått meg til å skrive bøker, hun som sang i bryllupet mitt og holdt den nyfødte babyen min i armene sine. Hun var en av mine aller nærmeste i livet mitt, som jeg delte alt med, del av min selvvalgte og frivillige familie.
Det hjalp ikke at hun hadde vært syk lenge, selv om det kan virke sånn utenfra. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå det helt, at hun er død. Fordi forskjellen på veldig syk og død, den er enorm. Den forskjellen er elva Styx som skiller oss for alltid. Da hun var veldig syk, var hun jo fortsatt her.
For det meste er hun på en reise uten mobildekning, sånn tenker jeg på det, og skyver tanken på døden unna. Noen ganger våkner jeg fra en drøm om henne og husker at hun virkelig er død helt på ordentlig, det er et støkk gjennom kroppen om morgenene. Jeg gråter litt, og så står jeg opp. SOM REGEL snakker jeg litt med henne, hver dag. Jeg har ting jeg må ta opp med henne og betraktninger jeg har gjort meg, morsomheter jeg gleder meg til å få henne til å le av. Særlig hvis jeg har gjort noe dumt, noe skikkelig teit vi kunne ledd av sammen. Jeg vet at hun ville satt pris på det, på den riktige måten. Jeg tenker ofte at jeg vil gi henne en klem, holde hånden hennes litt, bare sitte i samme rom og strikke sammen. Hun elsket å strikke. Hun tvang meg til å lære meg å strikke, enda jeg hatet strikking. Jeg trodde jeg hatet strikking. Nå liker jeg det, fordi hun liker det. Fordi hun likte det.
Å miste en venn på den måten, det satte min identitet som ateist på prøve. Men jeg er ingen Job og ateisme er ikke en religion for meg.
DET ER NESTEN HELT UMULIG å tenke seg at hun virkelig er borte for alltid, at jeg aldri skal få se henne igjen. At omrisset av henne er borte, at all den plassen hun tok her i verden ikke blir fylt av henne. Nok en gang kjenner jeg på hvordan kristendommen i et kort blaff fremstår skinnende og blankpolert, full av varme løfter og trygghet. Tenk om jeg bare kunne treffe alle jeg har vært glad i etter døden, i paradis? Det hadde jo vært så fint! Tenk om jeg kunne holde rundt henne igjen, den vakre, gode vennen min, som var så umistelig?
Vi ønsker så sterkt, men døden er så endelig og ubegripelig.
De fleste av høymiddelalderens gudsbevis er så nærme ønsketenkning som man kan komme: «Siden jeg tenker at det finnes et vesen som i sin natur er uendelig allmektig, så må det finnes». Eller ikke, Anselm, mest sannsynlig ikke. Det holder ikke at vi kan forestille oss noe, for at det skal finnes. Det er misunnelsesverdig å kunne tro på en gud, det gjør det enklere å være menneske når det onde rammer. Men hvordan kan det onde ramme, når gud liksom skal være allmektig å god? Thomas Aquinas snakker om hvordan alt henger sammen og at alt har sin velbegrunnede og gode plass i guds skaperverk. Men hvorfor døde verdens snilleste menneske med utrolige smerter? Det gir ikke mening, det, Aquinas, det burde du skjønne.
MENNESKET er et vesen som leter etter mening. Når det meningsløse skjer, da klarer vi ikke å forholde oss til det, annet enn som ... mening. «Det er en mening vi ikke kan se, guds plan er større enn det et enkelt menneske har oversikt over.» D
