Arkitektnytt
20.06.2016
Årets arkitekturbiennale i Venezia gjenoppliver den handlekraftige arkitekten, hun som kan gjøre langt mer enn å dilte etter bransjens premissleverandører.
Chileneren Alejandro Aravena gjorde en formidabel entre på arkitekturscenen i fjor, da han tok storeslem med både pritzkerpris og kuratorjobb for biennalen i Venezia. En arkitekt som hadde operert utenfor de flestes radar, stod plutselig i sentrum for den internasjonale arkitektursamtalen. Inn i rampelyset tok han med seg et visuelt slående bilde: hans halve hus, ledsaget av slagord som sa noe sånt som «bedre å bygge et halvt kvalitetshus enn et helt dårlig hus».
Responsen tydet på at arkitekturmiljøet hadde lengtet etter en ny stjerne, utenfor den vanlige klikken av usual suspects. Riktignok var han mann, og riktignok var han tilknyttet Harvard. Men han var sosialt orientert og fra Sør-Amerika, ikke påtakelig kynisk, og overhodet ikke opptatt av arkitektur som noen form for kunst. Han snakket om arkitektur som en pragmatisk disiplin, og om at arkitektens jobb var å hjelpe klienten ved å svare på riktige spørsmål med riktig arkitektonisk form. Det var som om han var omgitt av en slags rustikk ruralitet og representerte geografisk maktforskyvning, ikke bare til et nytt kontinent, men også til andre virkeområder for arkitekturen.
ET SVAR TIL KOOLHAAS De skiftende temaene for hver Venezia-biennale fungerer som et slags retorisk ping-pong-spill, der det ene konseptet for en biennale får et tilsvar i den neste. For to år siden var det Rem Koolhaas som fikk gi arkitekturen en slags mulig dødsdom: Arkitekturens premisser settes av teknologer, ingeniører og byråkrater. Selv arkitekturens grunnelementer, som vinduet, døra, trappen, er blitt transformert til det ugjenkjennelige gjennom moderniteten. Er vi som fagfelt dømt til å dilte etter andre premissgivere i bransjen, eller har arkitekten fortsatt den kunnskapen som skal til for å bedrive arkitektur? Og i så fall, hva skal til for at arkitekten skal gjenerobre sitt eget fagfelt? Dette var de store spørsmålene som hang igjen i lufta etter Koolhaas.
Mot dette bekymrede bakteppet, plukker Aravena opp hansken og gir Koolhaas et optimistisk og energisk svar. Aravenas biennele-tema «Reporting from the front» beskriver arkitekturen i kamp, på en slags slagmark. Den hjelper Koolhaas' skadeskutte arkitekt på beina og relanserer henne som en kriger som ikke bare kjemper for sin klient, men som tar opp kampen mot alt fra naturkatastrofer og kriminalitet til monotoni og middelmådighet.
KRIGSMETAFORER OG AVANT-GARDER Å omtale arkitektens virke med krigsmetaforer er ikke noe nytt. Avantgarde-begrepet er jo fransk for «militær fortropp». Blant de såkalte historiske avantgardene på tidlig 190
Gå til medietResponsen tydet på at arkitekturmiljøet hadde lengtet etter en ny stjerne, utenfor den vanlige klikken av usual suspects. Riktignok var han mann, og riktignok var han tilknyttet Harvard. Men han var sosialt orientert og fra Sør-Amerika, ikke påtakelig kynisk, og overhodet ikke opptatt av arkitektur som noen form for kunst. Han snakket om arkitektur som en pragmatisk disiplin, og om at arkitektens jobb var å hjelpe klienten ved å svare på riktige spørsmål med riktig arkitektonisk form. Det var som om han var omgitt av en slags rustikk ruralitet og representerte geografisk maktforskyvning, ikke bare til et nytt kontinent, men også til andre virkeområder for arkitekturen.
ET SVAR TIL KOOLHAAS De skiftende temaene for hver Venezia-biennale fungerer som et slags retorisk ping-pong-spill, der det ene konseptet for en biennale får et tilsvar i den neste. For to år siden var det Rem Koolhaas som fikk gi arkitekturen en slags mulig dødsdom: Arkitekturens premisser settes av teknologer, ingeniører og byråkrater. Selv arkitekturens grunnelementer, som vinduet, døra, trappen, er blitt transformert til det ugjenkjennelige gjennom moderniteten. Er vi som fagfelt dømt til å dilte etter andre premissgivere i bransjen, eller har arkitekten fortsatt den kunnskapen som skal til for å bedrive arkitektur? Og i så fall, hva skal til for at arkitekten skal gjenerobre sitt eget fagfelt? Dette var de store spørsmålene som hang igjen i lufta etter Koolhaas.
Mot dette bekymrede bakteppet, plukker Aravena opp hansken og gir Koolhaas et optimistisk og energisk svar. Aravenas biennele-tema «Reporting from the front» beskriver arkitekturen i kamp, på en slags slagmark. Den hjelper Koolhaas' skadeskutte arkitekt på beina og relanserer henne som en kriger som ikke bare kjemper for sin klient, men som tar opp kampen mot alt fra naturkatastrofer og kriminalitet til monotoni og middelmådighet.
KRIGSMETAFORER OG AVANT-GARDER Å omtale arkitektens virke med krigsmetaforer er ikke noe nytt. Avantgarde-begrepet er jo fransk for «militær fortropp». Blant de såkalte historiske avantgardene på tidlig 190
