Men valgkamp i USA handler ikke bare om presidenter, senatorer og guvernører. En lang rekke andre posisjoner er også gjenstand for stemmegiving i dette mangfoldige landet. Høsten 2006 hadde jeg permisjon fra undervisning ved NTNU og mine daværende politiske verv, og befant meg på sabattsår i USA. De første månedene var det befriende å slippe å bruke fritiden på å lese reguleringsplaner og andre mursteiner av kommunale sakspapirer. Men da valgkampen startet, seg abstinensen tungt innover meg. I november var det valg på representanter i nasjonalforsamlingen og guvernører i delstatene. Jeg bodde i delstaten New York. Hillary Clinton stilte som senator for tredje gang, og demokraten Eliot Spitzer utfordret republikaneren Pataki om guvernørstillingen som sistnevnte hadde besittet i en mannsalder.Dette burde jo bli riktig spennende.
Som politisk nerd skulle jeg vært euforisk over gode meningsmålinger. Jeg gledet meg sammen med Hillary over den solide nesestyveren som så ut til å skulle bli påført George Bush. Jeg så frem til en kommende mulig kursendring i utenrikspolitikk, forhold i arbeidslivet og kanskje et snev av miljøpolitikk? Det var lov til å håpe.
Men samtidig var jeg temmelig skuffet. Selv om jeg tilsynelatende bodde midt i smørøyet i Hillarys egen stat, merket jeg ingenting til valgkampen. Inndelingen i valgkretser og topartisystemet gjør at kandidatene bruker kreftene sine kun der noe står på spill. I det ultrademokratiske distriktet mitt var det absolutt ingenting å hente for republikanere, og følgelig ingen valgkamp. Hillary Clinton v
