Fagpressenytt

For akkurat ett år siden forsto jeg at tiden var inne for å skaffe seg et par nye sko. Det var jo seks år siden sist, og de liknet jo etter hvert lite på pensko. Nå har jeg svært sjeldent behov for pensko, men det siste paret så frem til noen etterfølgere.
Siden mine ben, for ikke å si føtter, ikke er av det kurante slaget, er det ikke bare å stikke innom nærmeste skobutikk. Takket være et poliovirus som slo seg ned i kroppen min for 74 år siden, nektet høyrebenet mitt å vokse like fort som det andre. Ikke nok med det, det nektet til og med å lystre ordre fra hjernen om å gå. Jeg var bare to år den gangen, så for meg ble det normalt å halte rundt med et gåben og et stilleben. Det ble også normalt, med jevne mellomrom, å oppsøke mitt kjære sykehus Sophies Minde i Oslo for å bli operert, få skinne på beinet og etter hvert for å få laget såkalte ortopediske sko. Dette er egentlig skreddersydde sko, der den ene skoen er tilpasset gåbenet (normalsko) og den andre det fem centimeter kortere stillebenet.
Som stamkunde på skofronten, ringer jeg altså Sophies Minde i januar 2018 for å bestille et nytt par sko. Dette blir opptakten til det som nå nærmer seg ett års offentlig saksbehandling for at en gammal gubbe på 76 år skal få seg et par sko. Det skal vise seg at jeg må skaffe en ny rekvisisjon fra Nav som kvalifiserer til stønad om