Universet oppsto, med alt det det inneholder av materie, stråling, eksotiske partikler og kanskje til og med mer abstrakte begreper som tid og fysiske lover.
Ved å studere hvordan universet har utviklet seg, kan vi «regne baklengs» og danne oss et bilde av forholdene en milliard år etter, tusen år etter, en dag, et sekund eller et nanosekund etter big bang.
Jo lenger tilbake i tid, desto mer ekstreme var forholdene, og desto raskere utviklet universet seg.
Én ting er hvordan ligninger beskriver temperaturen eller hvordan nye partikler oppstår. Men hvordan ville det være hvis man faktisk var til stede?
Hva ville man oppleve?
Sightseeing med Alice
Én ting er sikkert:
For at det skal være trivelig for observatøren vår - la oss kalle henne Alice, siden jeg nettopp nå sitter og hører på «Alice» av Tom Waits, og siden det er et populært navn for ofre for tankeeksperimenter - må vi utstyre henne med en Magisk Romdrakt, som tåler ekstreme verdier av varme, trykk, tetthet, stråling og strekk. Og et par solbriller, for fram til universet ble en million år gammelt, var det blendende lyst.
Men først må vi ha et par ting på plass.
Hvordan vet vi hva som skjedde?
Fordi lys ikke beveger seg uendelig raskt, ser vi alle ting som de så ut i fortiden.
Når du sjekker telefonen din, ser du et nanosekund tilbake i tid, fordi det er så lang tid lyset bruker på å reise 30 centimeter. Når du ser på månen, ser du et sekund tilbake i tid, fordi månen ligger 400 000 kilometer unna.
Og når du betrakter en galakse som ligger en milliard lysår unna, ser du en milliard år tilbake i tid.
Dermed kan vi se hvordan universet har utviklet seg (nesten) siden det ble skapt. Nesten, fordi de første 380 000 årene etter big bang var ganske «tåkete», slik at lys ikke egentlig kunne bevege seg gjennom rommet.
Men vi kan likevel regne ut hvordan det var. Vi kan nemlig måle gjennomsnittsverdiene for tetthet, temperatur og andre fysiske størrelser for universet. Ved å måle galaksenes hastigheter, kan vi se at universet utvider seg. Hvis vi regner «baklengs», kan vi beregne de fysiske forholdene i tidligere epoker.
Helt tilbake til mindre enn et sekund etter big bang har vi faktisk ganske god kontroll på hva som skjedde.
Det har vi fordi vi ikke bare kan regne, men også gjennomføre eksperimenter i enorme partikkelakseleratorer som for eksempel CERN, gjenskape de forholdene som var den gangen og på den måten sjekke at vi ikke har kommet galt på vei.
Men den aller første brøkdelen av en brøkdel av et sekund - den såkalte «Planck-epoken» - vet vi faktisk ingenting om; her var forholdene rett og slett så ekstreme at de fysiske lovene bryter sammen. Kanskje gir det ikke engang mening å snakke om tid og rom enda.
Hvor stort er universet?
Uendelig. Kanskje
Vi vet ikke hvor stort universet er. Vi kan bare se den delen der lyset har hatt tid til å nå oss. Det kaller vi «det observerbare universet», og fordi universet er 13,8 milliarder år gammelt, skulle man kanskje tro at vi kan se 13,8 milliarder lysår i alle retninger.
Men fordi det utvider seg, er det noe større, faktisk vel 46 milliarder lysår i radius. Vi regner med - men er ikke sikre på - at universet utenfor vår lille boble fortsetter i det uendel
