Norge kom seg noenlunde helskinnet gjennom den siste finanskrisa, mens mange EU-land fremdeles sliter med ettervirkningene. Hva skjer ved neste korsvei når vi ikke lenger har full råderett over økonomiske virkemidler? Og hvorfor ønsket ikke stortingsflertallet en grundig debatt om spørsmålet?
Da regjeringen Solberg for to år siden la fram forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, som blant annet åpnet for økt bruk av midlertidige ansettelser, vakte det sterke reaksjoner i fagbevegelsen. I januar 2015 gikk medlemmene i LO, YS og Unio til politisk storstreik.
Folk lar seg ofte engasjere i saker som angår deres hverdag: nedleggelse og utflagging av arbeidsplasser, farlige skoleveier, tap av pensjoner og AFP. Det kan være verre å holde seg orientert om og reagere mot en utvikling som skjer gradvis, ofte i halvskyggen og uten klare skillelinjer i politikken. Gjennomgripende og uavvendelige endringer som det er vanskelig å skjønne konsekvensene av.
Vi kan føle uro og forbannelse over skatteforlik som gir milliarder til dem som har mest fra før, forslag om at Flytoget skal privatiseres eller at et kraftverk selges til utenlandske investorer. Men hver for seg fører det vel ikke til grunnleggende endrin
