Posthornet
28.01.2019
Som sunnmøring liker ikke samferdselsminister Jon Georg Dale å sløse med andres penger. Men å bruke penger på fotballtur til London, det går han ikke av veien for.
- Nei, bare bli. Det går fint.
Jon Georg Dale lener seg bakover i stolen, og legger den ene foten over kneet. Det er nesten så vi kan føle at han har lyst til å slenge føttene på bordet.
Vi har fått en halvtime med samferdselsministeren. 30 minutter til et portrettintervju. En umulighet. Nå er vi godt på overtid, og rådgiveren i rommet ser på klokka. Men Goggen roer det hele ned. Ettermiddagen er ung. Tottenham har spillefri. Han har ikke noe hast.
- Jeg har aldri blitt kalt for Goggen før jeg begynte å jobbe i Oslo. Da jeg begynte som rådgiver i helsefraksjonen på Stortinget, hvor Jon Gåsvatn satt, ble det til at jeg ble kalt Goggen - for å skille mellom oss to som het Jon. Men det var Erna Solberg som gjorde det kjent, da jeg ble utnevnt til statsråd. Og jeg er en lojal soldat. Når hun sier hopp, så hopper jeg, smiler Jon Georg.
Et lite opprør. Vestlendingen, arbeidskaren, den joviale Jon Georg som snakker som folk forstår. Han som smiler når han tar deg i hånda. Kameratslig, men samtidig med autoritet. Han kunne blitt en god tillitsvalgt. Som kjøttskjærer i Nortura kunne han vært et funn for Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN).
Men, nei. - Jeg har ikke rent mel i posen, konstaterer Dale.
Da han begynte å jobbe på slakteriet i Ålesund, manglet det ikke på forsøk på å få den unge Dale organisert i NNN.
- Det gjorde jeg aldri - det var mitt lille ungdomsopprør. For meg var dette min kamp mot koblingen mellom Arbeiderpartiet og fagorganisasjonene. Det ble på en måte som om jeg skulle bruke arbeidstiden min til å være med på å finansiere Arbeiderpartiet, og fritiden min til å bekjempe Arbeiderpartiet. Det var ikke noe jeg kunne gjøre - jeg får det ikke til å gå opp. Derfor har jeg vært uorganisert, sier Dale.
Han hadde likevel ikke noe problem med å jobbe s
Les opprinnelig artikkelJon Georg Dale lener seg bakover i stolen, og legger den ene foten over kneet. Det er nesten så vi kan føle at han har lyst til å slenge føttene på bordet.
Vi har fått en halvtime med samferdselsministeren. 30 minutter til et portrettintervju. En umulighet. Nå er vi godt på overtid, og rådgiveren i rommet ser på klokka. Men Goggen roer det hele ned. Ettermiddagen er ung. Tottenham har spillefri. Han har ikke noe hast.
- Jeg har aldri blitt kalt for Goggen før jeg begynte å jobbe i Oslo. Da jeg begynte som rådgiver i helsefraksjonen på Stortinget, hvor Jon Gåsvatn satt, ble det til at jeg ble kalt Goggen - for å skille mellom oss to som het Jon. Men det var Erna Solberg som gjorde det kjent, da jeg ble utnevnt til statsråd. Og jeg er en lojal soldat. Når hun sier hopp, så hopper jeg, smiler Jon Georg.
Et lite opprør. Vestlendingen, arbeidskaren, den joviale Jon Georg som snakker som folk forstår. Han som smiler når han tar deg i hånda. Kameratslig, men samtidig med autoritet. Han kunne blitt en god tillitsvalgt. Som kjøttskjærer i Nortura kunne han vært et funn for Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN).
Men, nei. - Jeg har ikke rent mel i posen, konstaterer Dale.
Da han begynte å jobbe på slakteriet i Ålesund, manglet det ikke på forsøk på å få den unge Dale organisert i NNN.
- Det gjorde jeg aldri - det var mitt lille ungdomsopprør. For meg var dette min kamp mot koblingen mellom Arbeiderpartiet og fagorganisasjonene. Det ble på en måte som om jeg skulle bruke arbeidstiden min til å være med på å finansiere Arbeiderpartiet, og fritiden min til å bekjempe Arbeiderpartiet. Det var ikke noe jeg kunne gjøre - jeg får det ikke til å gå opp. Derfor har jeg vært uorganisert, sier Dale.
Han hadde likevel ikke noe problem med å jobbe s
