Handikapnytt
29.11.2018
Siden forrige utgave av Handikapnytt kom ut, har to store saker vært dominerende i nyhetsbildet: Den ene er den såkalte Tolga-saken. Den andre er dramaet rundt Kristelig Folkepartis veivalg.
I begge disse sakene er samfunnets syn på mennesker med funksjonsnedsettelser et bakteppe.
VGs avsløringer om det offentliges overgrep mot brødrene Lars Peder (35), Arvid (32) og Magnus Holøyen (25) har rystet hele Norge. Bak ryggen deres har kommunen sørget for å registrere dem som utviklingshemmede, fordi det utløser mer penger fra staten. Konsekvensen var at brødrene ble satt under økonomisk og personlig vergemål.
Lenger ut i dette magasinet finner du en kronikk av forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, der han utdyper hvordan denne saken avdekker problematiske sider ved det norske vergemålssystemet.
Men så er det et perspektiv til, som handler om selve mediesaken og reaksjonene den utløste: Premisset om at utviklingshemning er noe særlig skambelagt, kanskje den verste båsen du kan bli plassert i. Selvsagt er det både forkastelig og ydmykende å bli feildiagnostisert på den måten som brødrene opplevde. Men samfunnets syn på utviklingshemmede gir nyhetssaken om Tolgabrødrene mye mer sprengkraft enn om diagnosejakten hadde dreid seg om diabetes eller cøliaki.
Og selv om VG har gjort en fantastisk jobb med å avdekke kommunalt maktmisbruk, mistenker jeg at de ikke har reflektert nok over hvilket bilde av utviklingshemmede de tegne
Gå til medietVGs avsløringer om det offentliges overgrep mot brødrene Lars Peder (35), Arvid (32) og Magnus Holøyen (25) har rystet hele Norge. Bak ryggen deres har kommunen sørget for å registrere dem som utviklingshemmede, fordi det utløser mer penger fra staten. Konsekvensen var at brødrene ble satt under økonomisk og personlig vergemål.
Lenger ut i dette magasinet finner du en kronikk av forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, der han utdyper hvordan denne saken avdekker problematiske sider ved det norske vergemålssystemet.
Men så er det et perspektiv til, som handler om selve mediesaken og reaksjonene den utløste: Premisset om at utviklingshemning er noe særlig skambelagt, kanskje den verste båsen du kan bli plassert i. Selvsagt er det både forkastelig og ydmykende å bli feildiagnostisert på den måten som brødrene opplevde. Men samfunnets syn på utviklingshemmede gir nyhetssaken om Tolgabrødrene mye mer sprengkraft enn om diagnosejakten hadde dreid seg om diabetes eller cøliaki.
Og selv om VG har gjort en fantastisk jobb med å avdekke kommunalt maktmisbruk, mistenker jeg at de ikke har reflektert nok over hvilket bilde av utviklingshemmede de tegne
