7. november annonserte den avtroppende borgermester i Warszawa, Hanna Gronkiewicz-Waltz, fra partiet Borgerplattformen, at hun, i samråd med den påtroppende borgermester Rafa Trzaskowski, også fra Borgerplattformen, la ned et forbud mot å gjennomføre Uavhengighetsmarsjen, et tog som siden 2010 har vært arrangert i hovedstaden av miljøer på ytre høyre.
Gronkiewicz-Waltz begrunnet avgjørelsen med bekymringer for offentlig orden og sikkerhet. Hun henviste til tidligere års erfaringer, med bråk og utstrakt bruk av nødbluss, som defineres som pyroteknisk effekt og er forbudt å bruke i demonstrasjoner, uten at arrangørene av Uavhengighetsmarsjen noensinne har brydd seg noe om det. I lys av en pågående streik i politiet, mente hun det ville være for farlig å tillate marsjen å passere gjennom byen.
Gronkiewicz-Waltz var neppe klar over at hun dermed satte i gang et hendelsesforløp som endte i en gedigen blamasje for den polske regjeringen, som i sin helhet utgår fra borgermesterens politiske fiender, partiet Lov og rettferdighet. Hvis hun mot formodning var klar over det, var det en bragd av politisk fremsyn på nivå med Sheev Palpatine fra galaksen langt, langt borte.
Et tomrom
La oss starte med litt bakgrunnsinformasjon. Helt fra det igjen ble tillatt å feire 11. november etter kommunismens fall, har uavhengighetsdagen aldri vært folkets dag. Mitt første hjemland har ingen tradisjoner for folkefest på nasjonaldager, slik man opplever på 17. mai i Norge.
Det er stor oppslutning om sportslige minnearrangementer, som for eksempel løpetriaden i Warszawa. Den består av Grunnlovsløpet i mai, Oppstandsløpet sent i juli og Uavhengighetsløpet i november. Muligens i takt med løpernes stigende form gjennom året, tiltrekker løpene seg henholdsvis rundt seks tusen, rundt ti tusen og i underkant av tjue tusen deltakere.
Så det er ikke slik at polakker ikke er opptatt av sin historie. De kunne med fordel bli litt mindre opptatt av den. Men offisielle tilstelninger er lite populære.
Kanskje har det sine røtter i Polens kommunistiske fortid, der man ble utskremt fra skolene og arbeidsplassene for å feire 1. mai. Og siden arbeidernes dag dermed har fått et dårlig rykte, har den nå stort sett bare betydning som en fridag, og det smitter over på grunnlovsdagen 3. mai. Langhelgen generert av disse
