Det er lett å underholde en slik tøff tone, så lenge alt går greit. Men så dør plutselig en du elsker - du står igjen, hører stemmen hennes, kjenner lukten hennes, føler huden hennes - og langsomt siver det inn at du aldri - noensinne - kommer til å kjenne noe av dette igjen.
Deretter begynner hjernen å spinne. Skal du hoppe etter? Er det virkelig ingen måte å lure døde på? Er hun ikke ett eller annet sted der ute - beveger ikke informasjonen om henne seg ut i verdensrommet med lysets hastighet?
Er ikke universet uendelig - bokstavelig talt uendelig? Kan du bruke dette til å lure døden?
Dette er et avgjørende øyeblikk. Du er nemlig i ferd med å lure deg selv - ikke døden.
Du går forbi uendeligheten og lysets hastighet - du begynner å tenke enda større - du er langt ute i det noen har kalt «ironisk vitenskap» - fysikken om det vi ikke kan vite. Du tenker på «virkeligheten». Hva er den egentlig? Ser vi det hele? Eller er det noe mer her?
Etter å ha famlet rundt i det landskapet i noen år, har jeg falt ned på at selvsagt ser vi ikke hele virkeligheten - men hva så? Vi kjenner vår egen virkelighet med stor presisjon - og ser ingenting av det som er utenfor. Vi ser ikke den andre enden av universet, vi ser ikke andre universer - vi ser ikke hva som er utenfor universet. Det - at vi ikke ser dette - betyr at vi ikke har lov/grunn til å slutte noe som helst om det som måtte være utenfor virkeligheten, annet enn at vi ikke vet noe som helst. Vi ser ingenting - ingen fakta - som rettferdiggjør konklusjoner av noe slag - og det at vi ikke vet noe, rettferdiggjør ingenting i retning av religiøs tro.
Dette er elementær kritisk tenkning, som enhver ateist intuitivt forstår. Du kan ikke slutte fra «vi vet ingenting» til «gud». Det er som å slutte fra «er» til «bør». Det er elementært - men likevel er verdenshistorier bygget på denne tankefeilen.
Så jeg er fortsatt ateist.
Ikke mulig å rasjonalisere bort følelser
Spørsmålet jeg stiller er om kritisk tenkning fører til ateisme.
Svaret avhenger av om folk virkelig tenker kritisk om trosspørsmål.
De aller fleste religiøse har havnet der de er, uten å gå veien om tragiske dødsfall. Noen er født inn i en tro de senere aldri kritiserer. Andre er blitt frelst i et anfall av religiøs begeistring - en følelse jeg av egen erfaring vet, lett kan forveksles med en intens forelskelse. Atter andre er kulturkristne - de liker ritualene, kunsten, stemningen - og stikker innom kirken en gang i romjulen.
I hvilken grad kritisk tenkning fører til ateisme, avhenger dermed selvsagt av hvor store de ulike gruppene er, og i hvilken grad de er villige til å foreta en kritisk gjennomgang av sin tro.
Men hva ville være en kritisk gjennomgang? Bibelen kommer med en serie konkrete påstander om virkeligheten - menneskets opprinnelse, universets beskaffenhet og så videre. Hvis disse ikke stemme
