Fagpressenytt

Morgenen 2. juli 2009 leverer Nina Nordheim datteren Sofie i barnehagen og kjører videre. Hun er på vei til jobb. I et kryss setter hun på blinklyset og må stoppe for å vente på møtende trafikk. I bakspeilet ser hun en lastebil i det fjerne. En møtende bil blinker med lysene. Hvorfor gjør han det? undrer Nina. Sekunder etterpå dundrer lastebilen inn i hennes lille Toyota Yaris.

- Etter smellen ble det mørkt i noen sekunder. Så kom det en voldsom lyd, av metall som skrapte. Jeg kjente at jeg hadde vondt i ansiktet. Og så var jeg full av adrenalin, lynende forbanna, forteller hun.



Begynte å jobbe Nina ble kjørt til sykehuset i ambulanse. Hun ble undersøkt og lå til observasjon i noen timer, før hun reiste hjem. Etter noen ukers sykemelding og ferie begynte hun på jobb igjen 18. august.

Etter fem uker skjønte hun at det ikke gikk lenger.

- Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg. Det var hodepine og smerter i nakken som spredte seg utover. Selv om jeg gjerne ville jobbe, var det rett og slett ikke mulig.

I ulykken fikk Nina en vridningsskade i nakken. Det er ingen skade som synes på røntgenbilder, siden bare bløtdeler er involvert. Derfor opplever whiplash-skadde at det kan være vanskelig å få satt en diagnose.

Men smertene er reelle. - Det er ikke bare nakken; det brer seg ut til armene og resten av kroppen. Og så er det hodepine og problemer med konsentrasjonen, sier Nina. Før ulykken beskriver Nina seg selv som en duracellkanin. Hun hadde full jobb som interiørkonsulent, var mamma til to barn og i gang med å etablere egen bedrift med design av barneklær. Tempoet var høyt og arbeidskapasiteten stor.

Nå er hun uføretrygdet og ser ikke for seg at hun kommer i