Berland må tenke seg om. Sove på det, tenke seg om igjen. Hun går noen runder med både seg selv og tillitsvalgtkollegaer. Så lander hun på det siste; det å lete etter alternative løsninger.
Et stort omstillingsarbeid settes i gang. Det blir sluttpakker, omfordeling av arbeid og endring av intern struktur. Ikke nok med det. I forståelse mellom partene opprettes det i tillegg en «avdeling for fristilt arbeidskraft». En gruppe ansatte løses fra oppgavene sine og står til disposisjon på de fagområdene det er behov for dem
Ei real skyllebøtte venter hovedtillitsvalgt Berland fra Norges Bankfunksjonærers Forbund sentralt etter denne kontroversielle manøveren der borte i vestlandshovedstaden.
- Du fikk juling, altså? - Noe så til gangs også. De lurte på hva i all verden vi holdt på med. Juristene i forbundet mente det hadde vært bedre med oppsigelser enn fristilling. De sa det rett ut. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Vi løste saken, og etter et års tid hadde pendelen svingt opp igjen. Da hadde mye ordnet seg for mange, sier Berland.
Reaksjonen opprørte de organiserte i Bergen Bank såpass at de var på nippet til å melde seg ut. Tilfeldigheter gjorde at det likevel ikke ble sånn. - Vi fikk ikke tak i noen den kvelden vi tok kontakt for å gi beskjed om at dette forbundet ikke var noe for oss. I dag er jeg glad for det, sier Jorunn Berland.
Pragmatiker
Den avtroppende YS-lederen snakker seg rød i kinnene. Om dialog, rolleforståelse, aksept og respekt mellom partene.
Hun viser til starten på sin tillitsvalgtkarriere i 1981. En svært positiv start, takket være en klok bankdirektør. - Etter at jeg var valgt avtalte vi møte for å bli bedre kjent, diskutere arbeidsform og sånt. Han var erfaren, jeg var det ikke. Men han tok meg på alvor og hadde et ryddig forhold til de rollene vi skulle håndtere på hver vår side av bordet. Denne positive opplevelsen i starten har preget meg siden.
Berland snakker mer. Om det å ha vilje til å finne løsninger, og stå for det man mener og enes om. Holde linja! Det er til å
