Gravplassen
03.10.2018
Ordene tilhører forfatter Inge Eidsvåg. Han trakterte tematikken om «døden» på en kunstnerisk måte. Inge Eidsvåg tok sats og predikerte om døden og dens viderverdigheter sett fra sitt ståsted.
Han har vært lektor ved Nansenskolen på Lillehammer, og er en flittig bidragsyter til bøker, tidsskrift, aviser og NRK.
I løpet av en halv time ble det både smil og latter blant de 160 deltakerne på årets fagdager i Fredrikstad.
Vi fikk et innblikk i da han som åtteåring hadde sin første «nær-døden»-opplevelse etter å ha funnet et bilde i en gammel kommode. Han fant et lite foto i en kommodeskuff. Her var broren hans avbildet, som døde før Inge ble født. Han spurte sin mor og far hvem det var? Moren ble rar og forvirret i ansiktet, faren gikk fort ut. - Hun tok bildet og ble stående lenge å se på det. Så sa hun: «Det er broren din». Han døde av lungebetennelse, to år gammel.
Nå ble det veldig nært. - Jaja, sa hun, vi legger det vekk, sier Eidsvåg. Smågutten skjønte at dette bildet aldri mer skulle hentes fram. Han kunne ikke huske at hverken moren eller faren noen gang snakket om den døde gutten. Og han spurte aldri.
«Mot døden finnes ingen forskrift, ingen vaksine, ingen piller. Den spør ikke om det passer, om du er ferdig med middagen eller oppvasken. Den kommer som en tyv og den stjeler alt».
Opptatt av døden
- De siste åra har jeg vært opptatt av døden. Min egen død, i utgangspunktet. Da har jeg gjort som jeg alltid har gjort, når jeg skulle tenke gjennom ting litt grundigere. Det er å skrive. Dette for å våge å nærme meg dette skremmende fenomet vi kaller døden, og for om mulig å forstå litt mer om det uforståelige. Kan man forstå døden ved å skrive om den? De andres død, kanskje, men ikke min egen. Uansett hvor mye jeg prøver, er jeg ikke i stand til å forestille meg min egen død. Ikke egentlig. Jeg kan fantasere om den, kan skrive om den, men det blir på avstand, det blir noe som til forveksling ligner livet, sa Eidsvåg.
"- Statistisk skal jeg fortsatt ha noen år igjen å leve. Men, døden leser ikke statistikk. Den kan komme i natt, om ett år eller om ti år. «Intet er vissere enn døden, og intet mer uvisst enn dødens time», sier et norsk ordtak."
Les opprinnelig artikkelI løpet av en halv time ble det både smil og latter blant de 160 deltakerne på årets fagdager i Fredrikstad.
Vi fikk et innblikk i da han som åtteåring hadde sin første «nær-døden»-opplevelse etter å ha funnet et bilde i en gammel kommode. Han fant et lite foto i en kommodeskuff. Her var broren hans avbildet, som døde før Inge ble født. Han spurte sin mor og far hvem det var? Moren ble rar og forvirret i ansiktet, faren gikk fort ut. - Hun tok bildet og ble stående lenge å se på det. Så sa hun: «Det er broren din». Han døde av lungebetennelse, to år gammel.
Nå ble det veldig nært. - Jaja, sa hun, vi legger det vekk, sier Eidsvåg. Smågutten skjønte at dette bildet aldri mer skulle hentes fram. Han kunne ikke huske at hverken moren eller faren noen gang snakket om den døde gutten. Og han spurte aldri.
«Mot døden finnes ingen forskrift, ingen vaksine, ingen piller. Den spør ikke om det passer, om du er ferdig med middagen eller oppvasken. Den kommer som en tyv og den stjeler alt».
Opptatt av døden
- De siste åra har jeg vært opptatt av døden. Min egen død, i utgangspunktet. Da har jeg gjort som jeg alltid har gjort, når jeg skulle tenke gjennom ting litt grundigere. Det er å skrive. Dette for å våge å nærme meg dette skremmende fenomet vi kaller døden, og for om mulig å forstå litt mer om det uforståelige. Kan man forstå døden ved å skrive om den? De andres død, kanskje, men ikke min egen. Uansett hvor mye jeg prøver, er jeg ikke i stand til å forestille meg min egen død. Ikke egentlig. Jeg kan fantasere om den, kan skrive om den, men det blir på avstand, det blir noe som til forveksling ligner livet, sa Eidsvåg.
"- Statistisk skal jeg fortsatt ha noen år igjen å leve. Men, døden leser ikke statistikk. Den kan komme i natt, om ett år eller om ti år. «Intet er vissere enn døden, og intet mer uvisst enn dødens time», sier et norsk ordtak."