Romanenes makt
Allerede i opplysningstiden ble romanlesing en utbredt foreteelse. Både i Frankrike og i England utkom romaner som fikk leserne til å snufse og gråte og engasjere seg sterkt i hovedpersonens ve og vel, som ofte var en ung kvinne fra de lavere sosiale lag i opposisjon til gjengse konvensjoner. Dette ga den lesende befolkningen en empatitrening som ble enda mer omfattende utover på attenhundretallet, som betegnende nok er blitt kalt romanens århundre.
Også fortellinger om virkelige menneskeskjebner vakte leserens empati og sosiale engasjement. I kampen mot slaveriet i britisk Vest-India, som startet midt på 1780-tallet og varte til midt på 1830-tallet, ble folk i hundretusentall mobilisert av bøker der tidligere slaver fortalte sin historie. Og i USA bidro romanen Onkel Toms hytte, utgitt i 1852, trolig mer til å avskaffe slaveriet enn det filosofiske avhandlinger og politiske pamfletter maktet.
Som både opplysningsfilosofer og antikkens retorikere hadde påpekt: Man vinner ikke folk for en sak hvis ikke også følelsene mobiliseres. Skal folk bli opplyst i ordets videste forstand, må man ikke bare forstå fornuftsmessig, men også empatisk, hva saken handler om.
Dagsferske krigsrapporter
Oppfinnelsen av telegrafen bidro ytterligere til å informere folk raskt om rystende forhold, selv om de fant sted langt unna. Midt på 1850-tallet kunne derfor verdens første krigskorrespondent, utsendt av The Times, gi leserne dagferske rapporter fra Krimkrigen. Disse omhandlet også de skandaløst dårlige forholdene på feltsykehusene, der langt flere soldater døde av sykdom og mangelfull pleie enn av skader fra kamphandlinger.
Dette hadde fram til da vært noe man ikke snakket om. Men nå som elendigheten ble levende beskrevet, reagerte folk spontant. Noe måtte gjøres, og regjeringen sendte en sykepleierdelegasjon, under ledelse av Florence Nightingale. Hennes formidable innsats for å bedre pleien på et feltsykehus i den tyrkiske byen Scutari fikk behørig pressedekning og gjorde henne viden kjent - ja, til et godhetens ikon.
Øyevitneskildring
Men det var en annen øyevitneskildring av krigens redsler som for alvor skulle gjøre en forskjell. Det var en liten bok med tittelen Minner fra Solferino, som utkom i 1862 og var skrevet av den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant. Og det er ham denne artikkelen skal handle om, selv om han verken var en dypsindig tenker eller en banebrytende vitenskapsmann. Han var til gjengjeld en visjonær som formulerte en idé av stor humanistiske betydning, som så ble virkeliggjort. Denne ideen endret normen for hva som er naturlig og sivilisert å tenke i krig.
Minner fra Solferino er i all hovedsak Dunants øyevitneskildring av de sjokkerende følgene av et stort slag som fant sted i Nord-Italia sommeren 1959, der tropper fra Frankrike og Kongedømmet Sardinia stod overfor østerrikske tropper ved landsbyen Solferino. De utgjorde til sammen over 200 000 mann, og etter de intense kamphandlingene lå 38 000 skadd
