NFF-magasinet
05.09.2018
18. juni fylte Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbunds kamp for bedrede faglige rettigheter og en mer human straffegjennomføring gjennom 100 år.
Det å være fange på 1800-tallet i Norge var ikke et liv i sus og dus. Det var det heller ikke å være fengselsansatt. Før 1851 snakker vi om slaverier og tukthus - ikke om frihetsstraff. I 1851 sto Botsfengslet på Grønland i Kristiania ferdig. Planen var å bygge sju fengsler av samme typen. Men politikerne var like flinke til å knipe igjen lommeboka da som nå. Av økonomiske grunner ble det med dette ene. Istedenfor ble alle småbyer pålagt å etablere distriktsfengsler. 56 ble bygget, de aller fleste av dem på 1860-tallet. Et titall av dem eksisterer fortsatt. På godt og vondt.
Den ufrie slutteren. I distriktsfengslene møter vi slutteren som er det første navnet på fengselsbetjenten. Det var en mann med boplikt i anstalten i ei celle litt større en fangenes. Slutteren kunne ikke forlate fengselsområde uten tillatelse fra overordnede. Besøk var ikke lov, heller ikke fra familien. Om slutteren hadde noen. Tilværelsen var antagelig like trist og ufri for slutteren som dem han skulle passe på, men ikke hadde lov å snakke med. Og det hele var basert på luselønn.
Fengselsforbundet f�
Les opprinnelig artikkelDen ufrie slutteren. I distriktsfengslene møter vi slutteren som er det første navnet på fengselsbetjenten. Det var en mann med boplikt i anstalten i ei celle litt større en fangenes. Slutteren kunne ikke forlate fengselsområde uten tillatelse fra overordnede. Besøk var ikke lov, heller ikke fra familien. Om slutteren hadde noen. Tilværelsen var antagelig like trist og ufri for slutteren som dem han skulle passe på, men ikke hadde lov å snakke med. Og det hele var basert på luselønn.
Fengselsforbundet f�
