Misnøyen skyldes ofte en blanding av tre beslektede forhold: for det første lederrollers triumf over profesjonskompetanse, for det andre rapporterings- og kontrollbyråkrati og for det tredje bruk av eksterne konsulenter og rådgivere som mangler eller ignorerer kunnskap om organisasjonene de gir råd til.
Det er slett ikke alltid at tjenesteveien er den mest farbare. Arve Hjelseth NTNU
I personlige samtaler eller skriftlige henvendelser har jeg rett som det er mottatt resignerte eller sinte meldinger fra ansatte i blant annet politi, helsesektor, offentlig forvaltning og skole. Felles for det store flertall er at de ikke ønsker å ytre kritikken offentlig, og om jeg tar utgangspunkt i deres historier når jeg fra tid til annen skriver noe kritisk om dette, blir jeg ofte innstendig bedt om å anonymisere så mye at det blir umulig å føre kritikken tilbake til dem.
Det finnes selvsagt unntak, som for eksempel læreren Simon Malkenes, som i lang tid har ytret offentlig kritikk mot skolen i Oslo. Men i det store bildet er dette nettopp unntak. Det er til å forstå, for det koster naturligvis en hel del å bedrive offentlig samfunnskritikk av institusjonen eller feltet man selv er tilknyttet. Her tenker jeg ikke bare på mulige reprimander fra ledelsen, men også på at det er energikrevende i seg selv. De fleste finner det naturligvis mest formålstjenlig å legge jobben bak seg utenom arbeidstid dersom de skal lykkes i å bevare sinnets munterhet.
Et annet poeng er at Malkenes jobber i skolen, et felt som direkte vedrører store deler av befolkningen og utgjør et helt


































































































