Handikapnytt
30.08.2018
Hun deltar ofte på gudstjenester og er engasjert i kirkens frivillige arbeid. Men Anna-Maja Helgesdotter Andersen møter utfordringer i nesten alle kirker hun oppsøker.
Klokkene kimer til onsdagsmesse i Oslo Domkirke, landets rikskirke, som ligger badet i sol midt i Oslo sentrum. En åpen dør ønsker velkommen inn. Men tre trappetrinn utenfor og flere inne i våpenhuset stenger Anna-Maja Helgesdotter Andersen ute.
Hun bruker rullestol og er henvist til kapellinngangen på baksiden. Der er det tilrettelagt med rampe og heis, for selve kirkerommet ligger en etasje opp. Vel framme ved inngangen må hun ringe på en klokke. Den massive døra klikker ut av lås, men åpnes ikke automatisk. Dørpumpa fungerer kun fra innsiden. Anna-Maja begynner et møysommelig arbeid med å få døra såpass på gløtt at hun kan komme innenfor. Hun har full førlighet og masse muskler i armene, og den letteste stolen på markedet. Foran på stolen har hun dessuten et freewheel, et ekstra hjul som gjør vanlig bruk atskillig mer stødig. Men etter en god stund kapitulerer hun og tar av forhjulet. Da kommer hun nærmere dørhåndtaket og får omsider stor nok åpning til å smette inn.
- Jeg greier det. Men tenk på dem med tung stol eller dårlig muskelkraft, eller på dem som ikke kan bruke armene i det hele tatt. De blir helt avhengige av andres hjelp, sier hun.
Heisen har automatisk døråpner. Orgelet har allerede begynt å spille, og det er i grunnen greit, mener Anna-Maja. For musikken overdøver nemlig plinget heisen gir fra seg når den stopper.
- Det kan virke forstyrrende og bli et uromoment som jeg ufrivillig er årsak til. Dette er jo installert for å tilfredsstille universell utforming for blinde og svaksynte, men jeg vet ikke om det er så veldig tjenlig for de andre som er på gudstjeneste. Kanskje det kunne vært mulig å gjøre dette på en annen måte? lurer rullestolbrukeren, før hun raskt og rutinert ruller ut gjennom høyre midtskip og nedover midtgangen, der hun svinger seg på plass omtrent midt i kirken og synger med på salmen.
Vil bidra til bedring
Anna-Maja Helgesdotter Andersen (35) har vært kirkegjenger hele livet. Hun har vært aktiv i KFUK/KFUMs barnegospel som deltaker og dirigent. Hun har vært med i ten sing, vært speiderleder og forsanger under gudstjenester. Hun synger i kor og er frivillig i Oslo bymisjon.
Inntil for tre år siden var hun gående. Diagnosen hydrocephalus, vannhode som det betegnes på norsk, har medført utallige operasjoner fra hun var liten. Men en operasjon i januar 2016 gikk galt. Da hun våknet, var hun lam fra livet og ned.
- Jeg var ganske deppa en stund. Men så tenkte jeg: Jeg har vært så heldig opp gjennom. Jeg har reist og opplevd masse, jeg har gått og gått - jeg er en fjellgeit! Jeg har fått lov til å være over alt og deltatt på så mangt. Og jeg kan fortsatt snakke og tenke, og det var mye som kunne gått langt verre. Nå ser jeg en helt annen del av verden enn den jeg var klar over at fantes. Hvis jeg kan bruke dette uhellet til å gjøre Norge litt mer inkluderende, så ja takk! I det kristne fellesskapet, på det personlige plan, merker Anna-Maja lite forskjell fra hun var gående. Hun opplever en like stor respekt fra prester og andre i menighetene hun oppsøker, og at det ikke er noe forskjell på hvordan de ser på henne som menneske.
Men veien inn til mange kristne fellesskap, og manglende tilrettelegging når hun er innenfor dørene, utfordrer og vekker vonde følelser.
- Det er følelsen av å bli utestengt og utelatt som er vond. Ekstra sårt blir det når det gjelder noe så privat og grunnleggende som troen og trosutøvelsen. Det som betyr aller mest for veldig mange, sier hun.
Tre kirkebesøk
Anna-Maja og Handikapnytt er på tur til tre kirker i Oslo for å synliggjøre hvordan kirkelivet som rullestolbruker kan arte seg. Med på turen er to representanter fra Kirkelig fellesråd i Oslo: Christina Ulrichsen, prosjekt- og eiendomsrådgiver i bygg- og anleggsavdelingen, og pressekontakt Finn Folke Torp. I domkirken er også konsulent Sander Bergh, som lover å ta med seg kirkebrukerens vurderinger og innspill.
Samtlige i den lille delegasjonen gleder seg over domkirkens nye handikaptoalett. Det har elektrisk skyvedør og ligger i kirkerommets plan rett innenfor hovedinngangen. Fra før av er det et handikaptoalett i tilknytning til samlingsrom og krypten i kjelleren, men da må man bruke heisen.
- Et handikaptoalett oppe var høyt prioritert fra fellesrådet, påpeker Bergh fornøyd.
Han forteller også at de ved spesielle arrangementer legger ut ramper og skinner ved hovedinngangen, slik at folk kan komme inn der. Kirken har dessuten egne plasser for rullestolbrukere ved lysgloben så de kan sitte sammen med familie og venner og unngå å måtte ty til midtgangen. Det visste ikke Anna-Maja, som foreslår at dette skiltes tydelig.
Et lovverk som hjelper
Oslo domkirke er i godt, eller kanskje man kan si dårlig, selskap. Det står nemlig ikke bare bra til med tilgjengeligheten i Den norske kirkes 1633 kirkebygninger.
Kirkens arbeids- og interesseorganisasjon (KA) gjennomfører kirkekontroll hvert fjerde år. I utredningen «Felles Eie - Felles Ansvar. En tilstandsrapport for norske kirker 2014»presenterer de følgende tall for tilgjengelighet:
• Atkomst med rullestol: 62,7 prosent av norske kirker har adkomst til kirken via hovedinngangen, 27 prosent har adgang gjennom en sideinngang og en kirke har adgang gjennom en underetasje. 10,3 prosent av kirkene har ingen adkomst for rullestol. Totalt sett har 89,8 prosent av kirkene adgang til kirken med rullestol.
• Handikaptoalett: 65 prosent av kirkene har handikaptoalett i eller i tilknytning til kirken. 28,8 prosent er å finne i kirkens hovedplan, 33,5 prosent er lokalisert i et servicehus i nærheten av kirken, mens 3,2 prosent ligger i kirkens underetasje.
• Rullestolplasser i kirkerommet: 35,6 prosent av landets kirker har ikke egne slike plasser. 23,6 prosent har egne avsatte plasser og 40,8 prosent legger til rette for dette ved behov.
• Handikap-parkering: 36,9 prosent av kirkene oppgir at de ikke har egne handikapparkeringsplasser ved kirken.
• Teleslynge: 86,2 prosent av alle kirkene har et fungerende teleslyngeanlegg. som lover å ta med seg kirkebrukerens vurderinger og innspill.
Samtlige i den lille delegasjonen gleder seg over domkirkens nye handikaptoalett. Det har elektrisk skyvedør o
Gå til medietHun bruker rullestol og er henvist til kapellinngangen på baksiden. Der er det tilrettelagt med rampe og heis, for selve kirkerommet ligger en etasje opp. Vel framme ved inngangen må hun ringe på en klokke. Den massive døra klikker ut av lås, men åpnes ikke automatisk. Dørpumpa fungerer kun fra innsiden. Anna-Maja begynner et møysommelig arbeid med å få døra såpass på gløtt at hun kan komme innenfor. Hun har full førlighet og masse muskler i armene, og den letteste stolen på markedet. Foran på stolen har hun dessuten et freewheel, et ekstra hjul som gjør vanlig bruk atskillig mer stødig. Men etter en god stund kapitulerer hun og tar av forhjulet. Da kommer hun nærmere dørhåndtaket og får omsider stor nok åpning til å smette inn.
- Jeg greier det. Men tenk på dem med tung stol eller dårlig muskelkraft, eller på dem som ikke kan bruke armene i det hele tatt. De blir helt avhengige av andres hjelp, sier hun.
Heisen har automatisk døråpner. Orgelet har allerede begynt å spille, og det er i grunnen greit, mener Anna-Maja. For musikken overdøver nemlig plinget heisen gir fra seg når den stopper.
- Det kan virke forstyrrende og bli et uromoment som jeg ufrivillig er årsak til. Dette er jo installert for å tilfredsstille universell utforming for blinde og svaksynte, men jeg vet ikke om det er så veldig tjenlig for de andre som er på gudstjeneste. Kanskje det kunne vært mulig å gjøre dette på en annen måte? lurer rullestolbrukeren, før hun raskt og rutinert ruller ut gjennom høyre midtskip og nedover midtgangen, der hun svinger seg på plass omtrent midt i kirken og synger med på salmen.
Vil bidra til bedring
Anna-Maja Helgesdotter Andersen (35) har vært kirkegjenger hele livet. Hun har vært aktiv i KFUK/KFUMs barnegospel som deltaker og dirigent. Hun har vært med i ten sing, vært speiderleder og forsanger under gudstjenester. Hun synger i kor og er frivillig i Oslo bymisjon.
Inntil for tre år siden var hun gående. Diagnosen hydrocephalus, vannhode som det betegnes på norsk, har medført utallige operasjoner fra hun var liten. Men en operasjon i januar 2016 gikk galt. Da hun våknet, var hun lam fra livet og ned.
- Jeg var ganske deppa en stund. Men så tenkte jeg: Jeg har vært så heldig opp gjennom. Jeg har reist og opplevd masse, jeg har gått og gått - jeg er en fjellgeit! Jeg har fått lov til å være over alt og deltatt på så mangt. Og jeg kan fortsatt snakke og tenke, og det var mye som kunne gått langt verre. Nå ser jeg en helt annen del av verden enn den jeg var klar over at fantes. Hvis jeg kan bruke dette uhellet til å gjøre Norge litt mer inkluderende, så ja takk! I det kristne fellesskapet, på det personlige plan, merker Anna-Maja lite forskjell fra hun var gående. Hun opplever en like stor respekt fra prester og andre i menighetene hun oppsøker, og at det ikke er noe forskjell på hvordan de ser på henne som menneske.
Men veien inn til mange kristne fellesskap, og manglende tilrettelegging når hun er innenfor dørene, utfordrer og vekker vonde følelser.
- Det er følelsen av å bli utestengt og utelatt som er vond. Ekstra sårt blir det når det gjelder noe så privat og grunnleggende som troen og trosutøvelsen. Det som betyr aller mest for veldig mange, sier hun.
Tre kirkebesøk
Anna-Maja og Handikapnytt er på tur til tre kirker i Oslo for å synliggjøre hvordan kirkelivet som rullestolbruker kan arte seg. Med på turen er to representanter fra Kirkelig fellesråd i Oslo: Christina Ulrichsen, prosjekt- og eiendomsrådgiver i bygg- og anleggsavdelingen, og pressekontakt Finn Folke Torp. I domkirken er også konsulent Sander Bergh, som lover å ta med seg kirkebrukerens vurderinger og innspill.
Samtlige i den lille delegasjonen gleder seg over domkirkens nye handikaptoalett. Det har elektrisk skyvedør og ligger i kirkerommets plan rett innenfor hovedinngangen. Fra før av er det et handikaptoalett i tilknytning til samlingsrom og krypten i kjelleren, men da må man bruke heisen.
- Et handikaptoalett oppe var høyt prioritert fra fellesrådet, påpeker Bergh fornøyd.
Han forteller også at de ved spesielle arrangementer legger ut ramper og skinner ved hovedinngangen, slik at folk kan komme inn der. Kirken har dessuten egne plasser for rullestolbrukere ved lysgloben så de kan sitte sammen med familie og venner og unngå å måtte ty til midtgangen. Det visste ikke Anna-Maja, som foreslår at dette skiltes tydelig.
Et lovverk som hjelper
Oslo domkirke er i godt, eller kanskje man kan si dårlig, selskap. Det står nemlig ikke bare bra til med tilgjengeligheten i Den norske kirkes 1633 kirkebygninger.
Kirkens arbeids- og interesseorganisasjon (KA) gjennomfører kirkekontroll hvert fjerde år. I utredningen «Felles Eie - Felles Ansvar. En tilstandsrapport for norske kirker 2014»presenterer de følgende tall for tilgjengelighet:
• Atkomst med rullestol: 62,7 prosent av norske kirker har adkomst til kirken via hovedinngangen, 27 prosent har adgang gjennom en sideinngang og en kirke har adgang gjennom en underetasje. 10,3 prosent av kirkene har ingen adkomst for rullestol. Totalt sett har 89,8 prosent av kirkene adgang til kirken med rullestol.
• Handikaptoalett: 65 prosent av kirkene har handikaptoalett i eller i tilknytning til kirken. 28,8 prosent er å finne i kirkens hovedplan, 33,5 prosent er lokalisert i et servicehus i nærheten av kirken, mens 3,2 prosent ligger i kirkens underetasje.
• Rullestolplasser i kirkerommet: 35,6 prosent av landets kirker har ikke egne slike plasser. 23,6 prosent har egne avsatte plasser og 40,8 prosent legger til rette for dette ved behov.
• Handikap-parkering: 36,9 prosent av kirkene oppgir at de ikke har egne handikapparkeringsplasser ved kirken.
• Teleslynge: 86,2 prosent av alle kirkene har et fungerende teleslyngeanlegg. som lover å ta med seg kirkebrukerens vurderinger og innspill.
Samtlige i den lille delegasjonen gleder seg over domkirkens nye handikaptoalett. Det har elektrisk skyvedør o
