Arkitektur N
12.06.2018
Tidlig på 2000-tallet bodde jeg noen år i en leilighet i Maridalsveien, like ovenfor Aleksander Kiellands plass, med samboeren min på den tiden.
Leiligheten lå i tredje etasje, hadde do i oppgangen og dusj på kjøkkenet. Vår do var i hovedoppgangen, en halv etasje ned, men i gamle Oslo-gårder var doen gjerne i baktrappen med en dør inn fra et repos; halvetasjene var den gang en naturlig del av arkitekturen. Dusjkabinettet var selvfølgelig på kjøkkenet fordi det var det eneste rommet i leiligheten med røropplegg, det sto på en liten flislagt opphøyning, tett inntil den ene enden av kjøkkenbenken. Ubeleilig på noen måter, som når vi fikk besøk og en var i dusjen, eller det ikke var varmt vann igjen til oppvasken, men praktisk på andre måter: Dusjen tok lite plass. Vi kunne bruke leiligheten til å bo i, som vel i utgangspunktet er meningen med en bolig.
Dette var en leilighet vi leide, og på et tidspunkt, jeg tror det var i 2004, måtte vi flytte utfor et par måneder fordi gårdeieren var blitt pålagt å bygge inn bad i leilighetene. Bygården må ha vært blant de siste gårdene i Oslo som gjennomgikk en slik rehabilitering. I den lille leiligheten ble det lagt inn et gigantisk bad, på størrelse med kjøkkenet, og det som før var en passe romslig stue, var plutselig blitt et tarmaktig, formløst rom med uklare hjørner. Vi ble ikke boende lenge, dels fordi leiligheten var ugjenkjennelig, dels fordi husleien var blitt uforholdsmessig høy. Jeg kan ikke si jeg direkte savner doen i trappen, det føltes alltid som en liten ekspedisjon, og litt forlegen kunne man jo bli, der man satt, når man hørte naboens middagsgjester toge forbi. I vårt tilfelle var doene heller ikke en del av selve oppgangen, som fikk varme fra leilighetene; de var stablet i en slags utvendig søyle, og den var ikke isolert. I møte med baderommets svane, som Knausgård har kalt toalettskålen, gjaldt det med andre ord å ha muskler i beina vinterhalvåret, så man kunne senke seg forsiktig ned på det iskalde setet. Men det hender jeg tenker på den gamle doen med et visst vemod. Jeg går ut fra at jeg ikke er den eneste som for lengst har fått nok når det gjelder temaet bad, enten det dukker opp i tv-programmer, magasinreportasjer eller sosiale sammenhenger, alt dette snakket om oppussing, fliser, fuger, blandebatterier, baderomsmøbler, rørleggere, vannskader og rettssaker. Fra å ha vært et rom
Gå til medietDette var en leilighet vi leide, og på et tidspunkt, jeg tror det var i 2004, måtte vi flytte utfor et par måneder fordi gårdeieren var blitt pålagt å bygge inn bad i leilighetene. Bygården må ha vært blant de siste gårdene i Oslo som gjennomgikk en slik rehabilitering. I den lille leiligheten ble det lagt inn et gigantisk bad, på størrelse med kjøkkenet, og det som før var en passe romslig stue, var plutselig blitt et tarmaktig, formløst rom med uklare hjørner. Vi ble ikke boende lenge, dels fordi leiligheten var ugjenkjennelig, dels fordi husleien var blitt uforholdsmessig høy. Jeg kan ikke si jeg direkte savner doen i trappen, det føltes alltid som en liten ekspedisjon, og litt forlegen kunne man jo bli, der man satt, når man hørte naboens middagsgjester toge forbi. I vårt tilfelle var doene heller ikke en del av selve oppgangen, som fikk varme fra leilighetene; de var stablet i en slags utvendig søyle, og den var ikke isolert. I møte med baderommets svane, som Knausgård har kalt toalettskålen, gjaldt det med andre ord å ha muskler i beina vinterhalvåret, så man kunne senke seg forsiktig ned på det iskalde setet. Men det hender jeg tenker på den gamle doen med et visst vemod. Jeg går ut fra at jeg ikke er den eneste som for lengst har fått nok når det gjelder temaet bad, enten det dukker opp i tv-programmer, magasinreportasjer eller sosiale sammenhenger, alt dette snakket om oppussing, fliser, fuger, blandebatterier, baderomsmøbler, rørleggere, vannskader og rettssaker. Fra å ha vært et rom
