Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
Erik Tunstad (f. 1954) er utdannet biolog og har vært fagredaktør i forskning.no, programleder i «Verdt å vite» på NRK P2 og mangeårig bidragsyter til tidsskriftet Humanist. Han har skrevet flere fagbøker, blant andre Darwins teori (2009), og er i dag høgskolelektor på Høgskolen i Sørvest-Norge.
Erik Tunstad skrive jevnlig for Fri tanke under overskriften «Naturvitenskapelig».
Rust deg for et moralsk dilemma.
Samlet dør et sted mellom 1,9 og 2,8 millioner mennesker årlig av A-vitaminmangel, først og fremst barn under fem år, og kvinner. Så spørsmålet er: Skal vi la to og en halv million mennesker dø årlig- eller skal vi legge til et par gener i arvestoffet til ris?
Jeg ser at det er vanskelig. To og en halv millioner døde årlig? Eller legge til to gener? Millioner døde - legge til gener? Dette er selvsagt ikke et dilemma vi kan ta lett på. Skal vi redde menneskeliv eller forandre en plante?
Jeg forstår absolutt at det er vanskelig - og har all sympati med de personlige ofre og forsakelser, for ikke å snakke om selvransakelser, medlemmer og venner av Greenpeace frivillig utsatte seg for, før de i 2002 tok beslutningen om at to og en halv millioner fattige i land langt vekk må dø hvert år. De besluttet å boikotte den genmodifiserte «Golden Rice». Og deres motstand har spredt seg til politikere og aksjonister, kloden rundt.
De valgte den moralske vei, altså sin egen, følte moral. Til nå er kanskje så mange som trettiåtte millioner døde prisen for denne følelsen.
Gyllen ris
Ris er basisføde for omtrent halvparten av verdens befolkning. Og hvit ris mangler A-vitaminer. For lite A-vitamin innebærer blindhet og død. Dette betyr lite for folk med et sammensatt kosthold, men for de aller fattigste - de som lever av ris alene - er det svært farlig.
Gyllen ris kunne gitt dem nok vitamin A. Hadde det ikke vært for at den krenket følelser knyttet til politisk ideologi, miljøvern og teknologi.
Vitaminer er livsviktige næringsstoffer, som vi ikke kan lage med våre egne kropper, og derfor må få tilført utenfra, gjennom kosten. A-vitamin er en av disse - og mangel på A-vitamin kan altså være litt ubehagelig.
Dette kan man selvsagt gjøre noe ved, slik enkelte av motstanderne mot Golden Rice har hevdet, med å be folk spise andre ting enn ris. De som har råd, gjør selvfølgelig det. «Men hva med de aller fattigste?» tenkte de sveitsiske forskerne Peter Beyer, Ingo Potrykos og deres medarbeidere en gang på 1990-tallet.
Jo, svarte de seg selv: Vi benytter oss av de ypperste produkter av menneskelig kultur - det aller siste innen genteknologi - og lager en ris som inneholder betakaroten. Betakaroten kan nemlig anvendes av kroppen til å lage det uunnværlige A-vitaminet.
For å få til dette, måtte de bytte ut to gener i risens arvestoff. Et arvestoff som, gjennom de tusener av år vi har dyrket ris, er blitt vridd, manipulert, forbedret og forsterket til det ugjenkjennelige.
Det var dette ugjenkjennelige, menneskeskapte genomet miljøvernerne nå valgte å kalle «naturlig». Innføring av to ekstra gener var følgelig et skritt for langt. Vi krysset grensen for «tukling med skaperverket».
CRISPR
Verden er full av moralske problemer og våre voktere av «det naturlige» vil om ikke lenge måtte ta stilling til et helt lite ras av mat som vil redde menneskeliv. Eller bare gi oss bedre mat. Eller mer.
I min forrige bakgrunnsartikkel her i Fri tanke, tok jeg for meg den nye CRISPR-teknologien. Rent teknisk sett vil man med CRISPR ikke lage transgene organismer - for eksempel transgen ris. Det man vil gjøre, er i stedet å rette opp svakheter og skader i plantens arvestoff.
Men se ikke bort
