Fra papirutgaven Arkitektnytt 04/2018
- Velkommen til det norske fengselssystemet. Basert på prinsippet om rehabilitering. Ikke hevn, sa den amerikanske dokumentarfilmskaperen Michael Moore og gikk i land på en sommergrønn Bastøya i dokumentarfilmen «Michael Moore - Where to Invade Next» (2016). Filmen viste innsatte på Bastøy fengsel som badet i fjorden og bodde i hus lik Astrid Lindgrens Bakkebygrenda. Mens høysikkerhetsfangene i Halden fengsel - kalt «verdens mest humane fengsel» - sonet i et arkitekttegnet og kunstdekorert bygg med store vinduer uten gitter.
Men da filmen kom på kino, var Norge allerede i gang med å bygge to nye fengselsbygg etter en helt annen modell enn i Halden. De nye byggene på Ullersmo og Eidsberg skulle oppføres billig og raskt. Løsningen ble moduler. Det kuttet prislappen med 60-80 millioner kroner og byggetiden med et halvt år. I juni 2017 sto Norges to første modulfengsler klare til bruk. Nå frykter kritikere at denne modul bruken kjent som «Modell 2015», skal bli en standard. Det kan nemlig gå ut over det norsk fengselssystem har blitt så kjent for - det humane.
- Hvor blir det menneskelige aspektet av når vi tenker nye fengsler? spør forskningssjef Berit Johnsen ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS).
Humant blikk
- Her skal soningskøen ned. Det er politikk, sier Berit Johnsen.
- Og vi har en stortingsmelding som heter «kapasitetsmeldingen». Politikken legger opp til at vi skal administrere fanger. Men samtidig skal vi ha en human strafferettspleie. Der ligger en verdi som er blitt ganske diffus. Hvor langt kan vi skyve humanismen før det ikke blir humanisme lenger? Humanitet gjør seg ikke selv, det er noe alle innen strafferettspleien må jobbe etter. Og det får uttrykk i arkitekturen. Standardiseringen i «Modell 2015» gir ikke det uttrykket. Det viktigste er å få bygget fort og så billig som mulig.
Sammen med førsteamanuensis Elisabeth Fransson ved KRUS og Francesca Giofrè, førsteamanuensis i arkitektur ved Sapienza University i Roma, har Johnsen vært redaktør for boken Prison, Architecture and Humans (Cappelen Damm Akademisk). Boken er en samling artikler skrevet av italienske og norske forskere om nettopp sammenhengen mellom fengsler, arkitektur og mennesker.
- I Italia har arkitekter på universitetet La Sapienza i Roma et tett samarbeid med forskere. Og da ofte samfunnsforskere som jobber med kvalitativ metode for å få tak i hva som er pasienters, og i dette tilfellet innsattes behov, forteller Elisabeth Fransson.
I europeiske forskningsmiljøer har det de senere årene vært en oppblomstring innen forskningsfelt som fengselsgeografi, hvor geografer studerer fengselsrom, og en ny interesse for fengsler og det sosiomaterielle. Men selv om mennesket står sentralt i mye av fengselsforskningen


































































































