Handikapnytt
19.04.2018
Tenk om velferdsstatens ulike aktører hadde dyrket hvert enkelt menneskes muligheter og drømmer, i stedet for å jakte ensidig på begrensningene.
D enne vinteren har vi sett topptrente idrettsutøvere kjempe om gull og heder i Paralympics. Mennesker som har fokusert, brukt måneder og år på å nå sine drømmer. Rundt dem står et støtteapparat som har heiet dem fram, lagt forholdene til rette nettopp for at de skulle nå sine mål.
Mon tro hva som hadde skjedd om støtteapparatet i stedet for å heie dem fram og sett deres muligheter i stedet hadde spurt utøverne: Hva er dine begrensinger, hva er dine feil og eller mangler?
Gullet som er vunnet, gode plasseringer har kommet fordi de selv og andre trodde på dem, ga dem mulighet og så deres potensial.
Det er ganske provoserende når mye av velferdspolitikken som vi utsettes for, møter deg med spørsmålene: Kan du ta ansvar selv? Hva og hvor mange feil har du for at du ska
Gå til medietMon tro hva som hadde skjedd om støtteapparatet i stedet for å heie dem fram og sett deres muligheter i stedet hadde spurt utøverne: Hva er dine begrensinger, hva er dine feil og eller mangler?
Gullet som er vunnet, gode plasseringer har kommet fordi de selv og andre trodde på dem, ga dem mulighet og så deres potensial.
Det er ganske provoserende når mye av velferdspolitikken som vi utsettes for, møter deg med spørsmålene: Kan du ta ansvar selv? Hva og hvor mange feil har du for at du ska


































































































