Human-Etisk Forbund
Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
Arnfinn Pettersen er debattredaktør i Fri tanke og seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund. Under overskriften «Livssynsing» skriver han jevnlig for Fritanke.no om humanisme, livssyn, kritisk tenkning og beslektede fenomener.
22. juli 2011 ble Oslo og Utøya åsted for en av de verste terroraksjonene i moderne europeisk historie. Fortsatt, snart syv år etter, strever vi med å ta inn over oss det som skjedde.
I etterkant av Sylvi Listhaugs mye omtalte Facebook-oppdatering om Arbeiderpartiets syn på terror, har debatten nok en gang blomstret opp om forholdet mellom Fremskrittspartiets retorikk og Breiviks terror.
I det store og hele deler jeg VG-kommentator Anders Giævers syn på det forholdet, nemlig at Breiviks radikalisering i hovedsak skjedde etter at han meldte seg ut, og at partiet ikke har noe å frykte fra den debatten. Samtidig står det ikke til å nekte at Listhaugs påstand har berøringspunkter med Breiviks forestillinger om at Arbeiderpartiet er særlig tilgivende overfor aggressiv islamisme.
Selv om Listhaug ikke har gjort det, gir noen av hennes støttespillere i kommentarfeltene uttrykk for lignende konspirasjonsteorier. Det er en god anledning til å pusse opp og republisere et lite essay jeg skrev om konspirasjonstenkningens rolle i Breiviks terrorhandlinger tilbake i 2014.
Flere årsaker
Å forstå terroren som rammet Oslo sommeren 2011 fullt ut, i hele sin gru, er neppe hverken mulig eller ønskelig. Men å forsøke å forstå hvorfor slike ting skjer, er både viktig og nødvendig. Svakheten ved mange slike analyser, er insisteringen på at én faktor er tilstrekkelig til å forklare det hele.
En forståelse må bygges av ulike delforklaringer, som til sammen danner et hele. Det handler om psykiatri. Det handler om tilgang på våpen og sprengstoff. Det handler om manglende overvåking og sikkerhet. Det handler om islamfrykt og innvandringsmotstand.
Og det handler om konspirasjonstenkning.
Min påstand er at det er umulig å forstå 22/7-terroristens valg av mål, uten å forstå konspirasjonstenkningens plass i hans ideologiske univers. Også uten denne tenkningen er det fullt mulig at han ville blitt voldelig, kanskje også terrorist, men han ville neppe slått til mot statens kjerne på den måte han gjorde og han ville ikke valgt AUF som offer.
Tre spørsmål
Det direkte sparket til å skrive dette essayet, var en uformell samtale med en forsker på ekstremisme. Han argumenterte for at konspirasjonstenking neppe er relevant for å forstå sikkerhetsutfordringene fra ekstremistmiljøer, siden det jo er mange som tror på konspirasjonsteorier, men få av disse faktisk begår vold.
Og ja, de færreste konspirasjonstroende begår vold, men det gjelder for høyreekstremister, venstreekstremister og dyrevernekstremister også. Samtidig vet vi at det i alle disse gruppene
