Vi vil problematisere noen sider av digitaliseringsbølgen, slik den framstår sett fra våre ståsteder i to profesjonsutdanninger. Og siden vi kommer til å være kritiske, er det nødvendig å presisere; vi er ikke imot digitale løsninger. Men, vi er imot et digitaliseringsmantra som ikke tar utgangspunkt i profesjonenes samfunnsoppdrag, fagenes kunnskapsgrunnlag og som ikke tar hensyn til hvordan studenter lærer.
Mange av debattantene, som OsloMets rektor Curt Rice, innfører en tidsforståelse som kan ta pusten fra de fleste. Det hevdes at dagens studenter må forberede seg på et fagfelt som kan endre seg så raskt at det kan se ganske annerledes ut i løpet av de tre årene det tar å tilegne seg en bachelor. Mon det. Kanskje et slikt tempo kan gjøres gjeldende i teknologitunge fag (skjønt vi tillater oss å tvile). I andre fag vil det knapt kunne passere som en dårlig vits å hevde noe slikt. I sin konsekvens betyr denne tanken om hurtig endring at endringskompetanse blir viktigere enn grunnleggende faglig kompetanse i et gitt fagfelt.
Vi aner et bedriftsøkonomisk og ensidig teknologisk rasjonale bak de tydeligste av slike utspill. Det tvinger oss til å spørre: Hvor fornuftige er de? Hva er den reelle substansen i dem? Er utspillene et


































































































