Arkitektnytt
05.12.2017
Oljealderen er på hell, og oljebransjens kulturminner er modne for eksperimentell bevaring. Geoparken av Helen & Hard er et interessant eksempel på hvordan «de usynlige» delene av oljeindustrien kan løftes frem, skriver Ane Steingildra Alvestad.
Stavanger posisjonerte seg tidlig for å bli Norges oljehovedstad. I 1972 ble Oljedirektoratet og Statoil lagt dit, og i 1974 fantes 74 oljerelaterte selskaper i byen. I Stavanger kommunes kulturminneplan fra 2011 beskrives oljealderens påvirkning på byen og hvordan den formet og la press på eksisterende bebyggelse. Det er ingen tvil om at arkitektur, butikkutvalg og bilpark indikerer en velstående by, og «Det skjeve tårn» i Jåttåvågen, bygd som storskalaeksperiment med glidebetong, og Statoils hovedkontor på Forus fremheves i planen som «oljerelaterte kulturminner. »
«Oljealderen har allerede fått sitt eget museum i Stavanger, et sikkert tegn på at en epoke er på hell,» skriver kommunen avslutningsvis. De senere års svingninger i oljepris, samt politisk fokus på det grønne og fornybare, tydeliggjør at oljebransjens fremtid er usikker. Dermed er oljebransjen blitt mer aktuell for kulturminneforvaltning - og for eksperimentell bevaring.
MORGENDAGENS STAVKIRKER?
Norsk oljemuseum gjennomfører dokumentasjonsprosjekter for å ivareta både historien og kulturminneverdier fra olje- og gassektoren. På sine nettsider skriver de at «Draugen-feltet er blitt et nasjonalt kulturminne - og kan snart sidestilles med både stavkirker og forrige århundres vannkraftverk». Dette er store ord, og tankene går til artikkelen «Preservation is overtaking us» av Rem Koolhaas, der han problematiserer at gapet mellom nåtiden og byggeåret for verneobjekter krymper og at vi blir mer åpne for å verne objekter fra dagliglivet. Alt kan nå bli kulturminner.
Den administrative og privatøkonomiske delen av oljen er i dag godt
Gå til mediet«Oljealderen har allerede fått sitt eget museum i Stavanger, et sikkert tegn på at en epoke er på hell,» skriver kommunen avslutningsvis. De senere års svingninger i oljepris, samt politisk fokus på det grønne og fornybare, tydeliggjør at oljebransjens fremtid er usikker. Dermed er oljebransjen blitt mer aktuell for kulturminneforvaltning - og for eksperimentell bevaring.
MORGENDAGENS STAVKIRKER?
Norsk oljemuseum gjennomfører dokumentasjonsprosjekter for å ivareta både historien og kulturminneverdier fra olje- og gassektoren. På sine nettsider skriver de at «Draugen-feltet er blitt et nasjonalt kulturminne - og kan snart sidestilles med både stavkirker og forrige århundres vannkraftverk». Dette er store ord, og tankene går til artikkelen «Preservation is overtaking us» av Rem Koolhaas, der han problematiserer at gapet mellom nåtiden og byggeåret for verneobjekter krymper og at vi blir mer åpne for å verne objekter fra dagliglivet. Alt kan nå bli kulturminner.
Den administrative og privatøkonomiske delen av oljen er i dag godt


































































































