Fagpressenytt

Min vei bort fra den etablerte og allment vedtatte psykiatrien begynte egentlig med interessen for litteratur og religion: Ibsen, Dostojevskij, Dickens, Bibelen og mange andre banet veien for forståelsen for menneskenes sinn, deres egenart og ikke minst deres enkeltskjebner. I psykiatrien trodde jeg å ha funnet den grenen i medisinen som passet meg. Dessverre tok jeg delvis feil.

Inhuman psykiatri
Det begynte med at jeg som student på begynnelsen av 60-tallet fant den etablerte sykehuspsykiatrien inhuman. Man lyttet ofte lite til pasientene, man visste best uten å undersøke hver pasient grundig og godt. Fremfor alt trodde man på at den naturvitenskapelige metoden var veien til erkjennelse.
Det skulle imidlertid ta lang tid før jeg innså at hele psykiatrien i vår nåværende form var på ville veier. Denne meget gradvise utviklingen fant sted da jeg som ferdig spesialist, psykoanalytiker og veileder i psykoterapi stiftet bekjentskap med psykofarmakologien.
Den kjemiske revolusjonen var «for god til å være sann».
Etter hvert festet denne oppfatningen seg som en sannhet hos mange, også hos meg. Den var for god til å være sann. Erkjennelsen av at det var for godt til å være sant, bygget til å begynne med på hva jeg observerte og erfarte hos mine pasienter. Det jeg motstrebende etter hver