Fagpressenytt

Dramaet om omorganisering i Statistisk sentralbyrå (SSB) nådde et dramatisk klimaks nesten ukjent i norsk forvaltning denne uka, da det først ble meldt at SSB-direktør Christine Meyer går av, deretter at Meyer aktet å fortsette som SSB-direktør, før SSBs eier Finansdepartementet, gjennom finansminister Siv Jensen uttrykte at de ikke lenger hadde tillit til Meyer, men uten å sparke henne. «SSB-saken» inneholder en rekke momenter som er av interesse for hvordan kunnskap produseres og forvaltes her til lands. Forskning, uavhengighet, styring og ledelse er noen av dem. Kan man analysere og levere statistikk uten forskning? Fra mange hold blir det hevdet at SSBs samfunnsoppdrag er å drive med produksjon av statistikk og analyser for samfunnet, og at forskningen bør drives ved universitetene. Dette er et resonnement jeg stiller store spørsmålstegn ved. Bare det å fremstille statistikk riktig, krever betydelig kompetanse. Simpsons paradoks illustrerer for eksempel at dersom man stratifiserer sin datainnsamling feil, kan man finne det nøyaktig motsatte resultatet av hva som er sant. Å levere analyser stiller enda høyere krav til kompetanse. Hvis man for eksempel skal si noe meningsfullt om sammenhengen mellom innvandrere og kriminalitet, vil antagelsene man legger til grunn være helt avgjørende for konklusjonene man kommer fram til. Hvem er innvandrer - bare førstegenerasjon? Kan man skille ut ikke-vestlige innvandrere - og i hvilken gruppe skal hvite sørafrikanere plasseres? Skal man ta hensyn til alder? Til sosioøkonomisk status? Bosted? Yrke? Alle disse momentene har det blitt forsket på både i det store utland og i det lille innenlands. Kan SSB la være å være på høyden om hvordan slike valg påvirker både statistikken i seg selv og analysene av