Men jeg vil presisere at jeg på ingen måte er en allviter i forhold til hvordan det er å være i pasientrollen. Jeg har bare fått en smakebit av norsk helsevesen i løpet av mine to døgn da jeg var innlagt som kirurgisk pasient. De negative erfaringene får noen andre fortelle om og dessverre hører man jo daglig om det i media også.
Til å begynne med sendte fastlegen i januar i år en henvisning til sykehuset. Jeg var heldig og fikk tildelt time og var på pasientskole allerede i februar. Det var et kurs som varte i en dag hvor vi fikk undervisning av et tverrfaglig team om fordeler og ulemper ved å la seg operere og hvordan livet ville bli etterpå. I mars fikk jeg time både hos klinisk ernæringsfysiolog og psykiatrisk sykepleier, og i mai time hos kirurg. Det var individuelle samtaler hvor jeg ble vurdert i forhold til om jeg egnet meg for denne type operasjon. Jeg følte meg godt ivaretatt av hele det profesjonelle teamet gjennom denne prosessen.
Tre uker før den "O STORE OPERASJONSDAGEN" som var fastsatt den 4. Sept. måtte jeg gjennomføre en forkur, det vil si en diett på max 1000 kalorier om dagen. Grunnen til det var at leveren skulle slankes slik at komplikasjonsrisikoen under operasjon skulle reduseres. Kravet var at jeg skulle gå ned 6 kg før operasjonen. Med frisk mot og stor motivasjon gikk jeg på butikken og handlet magre og proteinrike matvarer. Deretter gikk jeg på apoteket og handlet inn Allevo shaker og supper som knapt nok inneholdt noen kalorier i det hele tatt. Så lastet jeg ned " Lifesum"- appen for å holde oversikt over kaloriene.
Jeg var ved godt mot, men merket godt at 1000 kalorier om dagen ikke var mye å gå på. Jeg var mer eller mindre konstant sulten, trøtt og sliten, distré og irritabel med dertil kortere lunte. Dere som kjenner meg vet at det i grunnen ikke finnes noen ende på den lunta, jeg blir ikke så lett sint, men nå merket jeg det go
