Noe av bakgrunnen er at Aarebrot, trolig den mest kjente samfunnsviter i norsk offentlighet, publiserte relativt få vitenskapelige arbeider, i hvert fall de siste årene. Mye av det han skrev komdessuten i form av rapporterheller enn som fagfellevurderte artikler. Først og fremst brukte han sin store innsikt til å kommunisere med allmennheten og studentene. Han scoret høyt på undervisning og formidling, men relativt lavt på fagfellevurderte, vitenskapeligebidrag.
Med dagens vilkår i akademiske institusjoner, ville Aarebrot derfor kanskje ikke fått fast stilling i det hele tatt.Hans produktivitet de siste årene er svært lav, målt etter de indikatorer som for tidenbrukes.
Nå er det naturligvis anakronistisk å hevde at Aarebrot ikke ville fått noen stilling om han var 30-40 år yngre. Som de fleste andre forholdt han seg naturligvis til det gjeldende regimet, og troen på hans evner gjorde at han slapp innenfor for noen tiår siden. I dag er nåløyet utvilsomt langt trangere for akademikere av hans støpning. Men det kunne jo i sin tur ledet til at han prioriterte annerledes i starten av karrieren, for eksempel ved å skrive flere tidsskriftsartikler. Sannsynligvis hadde han vært i stand til det, selv om han utvilsomt var blant dem som så på selve prosessen som viktigere og mer interessant enn det å ferdigstille etarbeid.
Det interessante med denne debatten er derfor ikke hva som ville ha skjedd om Aarebrot sto overfor dagens tellekantregime da han selv var i
