I en situasjon der skillet mellom universitet og høyskole synes å være i full oppløsning, er det vanskelig å tenke seg at store, komplekse kunnskapsinstitusjoner som HiOA og HSN skulle slå seg til ro som høyskoler. Men å søke universitetsstatus etter strukturreformen er å skyte mot et bevegeligmål.
Ledelsen ved de to høyskolene har her stått overfor en vanskelig øvelse uten klare forelegg. At søknadene er skrevet opp mot Nokuts - Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningens - kriterier for akkreditering, sier seg selv. Samtidig skal de underbygge identitetsarbeidet ved institusjoner som i sitt mangfold rommer betydelige motsetninger. At søknadene inneholder et element av dobbeltkommunikasjon, er derfor knapt til å undresover.
Ett punkt der søknadene taler med kløvet tunge, gjelder noe så fundamentalt som hva de vordende universitetene skal være: Bør de være noe kvalitativt forskjellig fra de gamle universitetene, eller strebe etter å bli somdem?
Dette dilemmaet er ikke av ny dato. Helt siden det tosporede norske systemet for høyere utdanning ble etablert på 1970-tallet, har høyskolene vaklet mellom å fremheve sin egenart og å etterstrebe likeverd og likhet med universitetene. Selve søknadslogikken bidrar imidlertid til å stille dilemmaet påspissen.
For å rettferdiggjøre at man ikke scorer like høyt som de etablerte universitetene
