Reformen skulle endre et utdanningskart som er skapt over lang tid. I Norge har vi tradisjonelt hatt få store universiteter og akademiske høyskoler lokalisert til de største byene, men med en rekke mindre skoler for høyere utdanning i helelandet.
Et stort sprang i regionaliseringen av høyere utdanning kom med de mange distriktshøyskolene på 1970-tallet. Disse skulle gi et faglig tilbud til et bredt lag av landetsbefolkning.
For distriktshøyskolene og en rekke lærerskoler som kom på samme tid, var det også en tanke om at de skulle bidra til at distriktene bygget opp og holdt på lokal kompetanse.Unge kvinner og menn skulle kunne utdannes omtrent der de bodde.Dette skulle også gjøre det lettere å rekruttere lærere og andre fagfolk til de samme distriktene, ved at disse ikke måtte hentes tilbake fra institusjoner istorbyene.
På 1980-tallet hadde vi omkring 200 institusjoner for høyere utdanning. Problemene med det sterkt oppsplittede systemet fikk da større oppmerksomhet, og en stor reform ble gjennomført i 1994, da 98 regionale høyskoler ble slått sammen til 26 nyeinstitusjoner.
Den høyere utdanningen skulle nå inngå i et felles Norgesnett, der alle skulle virke sammen slik at landets samlede ressurser ble optimal
