Arkitektnytt
23.08.2017
For å finne ut hvordan de folkevalgte har påvirket norsk arkitektur de siste 30 årene, må vi forlate «arkitekturpolitikken» og studere samferdsel, miljøpolitikk og markedsliberalisme.
Hvilke politiske prosesser har hatt mest betydning for vårt bygde miljø de siste tiårene? Hvilke dokumenter og beslutninger har hatt avgjørende innflytelse på vår arkitektur og byutvikling? Er det Norsk Form, opprettet i 1993? Eller kanskje «Arkitektur.nå - norsk arkitekturpolitikk» fra 2009, det første arkitekturpolitiske dokumentet som er utarbeidet av en norsk regjering?
Med Arkitektur.nå slo 13 departementer sine pjalter sammen for å definere arkitekturpolitiske mål og fortelle oss om hvordan de jobber med arkitekturen, et felt de definerte relativt bredt: «Arkitektur omfatter i vid forstand alle våre menneskeskapte omgivelser. Det favner både bygninger og anlegg, uterom og landskap. Det handler om enkeltbygg og bygninger i samspill, om helheten i byer, tettsteder og landskap. »
Første setning i Arkitektur.nå lød slik: «Det er behov for en ny, helhetlig arkitekturpolitikk. » Men dokumentet er ikke en handlingsplan, og det følger ingen penger med på kjøpet. Den konkrete politikken må prioriteres i departementene.
Og da er vi på mange måter tilbake ved start. For hvis det ikke er de arkitekturpolitiske dokumentene som har formet våre «menneskeskapte omgivelser» de siste tiårene, hvilke politiske dokumenter og beslutninger har hatt størst betydning?
DET BEGYNTE MED GRO
Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland. Men noen ting henger tettere sammen enn andre. Blant annet er det en nær forbindelse mellom våre dagers byutvikling og den såkalte Brundtland-rapporten, publisert i 1987. Fire år tidligere hadde FN opprettet en Verdenskommisjon for miljø og utvikling, ledet av Brundtland. Mandatet var å foreslå strategier for å finne løsninger på verdens miljøog fattigdomsproblemer. Da sluttrapporten lå klar, var Brundtland igjen statsminister, på god vei mot landsmoder-status, og nå skulle hun også få global betydning gjennom dokumentet «Vår felles framtid». Verden ble introdusert for begrepet «bærekraftig utvikling», med beskjed om ikke å overlate en utarmet klode til fremtidige generasjoner.
I 1993 var Brundtland statsminister for tredje gang, og et «rundskriv» så dagens lys som skulle få stor betydning for hvordan vi i dag tenker byutvikling. Og dokumentet vi snakker om, er «T-5/93 Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging».
Det er forsker Gro Sandkjær Hanssen ved Høgskolen i Oslo som trekker frem dette dokumentet. Hun mener vi her ser starten på dagens debatt om kompakt byutvikling. - Retningslinjene har sin bakgrunn i Brundtlandkommisjonens rapport og beskriver hvordan man skal knipe igjen på arealbruk, fortette langs kollektivakser og bygge tett i urbane strøk, sier Sandkjær Hanssen, som er tilknyttet By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
- Denne klimatenkningen for å sikre omlandet har fått økende betydning gjennom plansystemer og sentrumsutvikling. Diskursen som startet på 90-tallet har lagt grunnen for dagens beslutninger om hva som skal bygges, hvor tett og høyt vi skal bygge, fortetting rundt kollektivknutepunkt, og så videre. Tanken om kompakt byutvikling fungerer som argument på flere felt - klima, arealeffektivitet, økonomi - og det passer som hånd i hanske med utbyggernes interesser.
NULLVEKSTMÅLET
- Da jeg studerte ved NTH på beg
Gå til medietMed Arkitektur.nå slo 13 departementer sine pjalter sammen for å definere arkitekturpolitiske mål og fortelle oss om hvordan de jobber med arkitekturen, et felt de definerte relativt bredt: «Arkitektur omfatter i vid forstand alle våre menneskeskapte omgivelser. Det favner både bygninger og anlegg, uterom og landskap. Det handler om enkeltbygg og bygninger i samspill, om helheten i byer, tettsteder og landskap. »
Første setning i Arkitektur.nå lød slik: «Det er behov for en ny, helhetlig arkitekturpolitikk. » Men dokumentet er ikke en handlingsplan, og det følger ingen penger med på kjøpet. Den konkrete politikken må prioriteres i departementene.
Og da er vi på mange måter tilbake ved start. For hvis det ikke er de arkitekturpolitiske dokumentene som har formet våre «menneskeskapte omgivelser» de siste tiårene, hvilke politiske dokumenter og beslutninger har hatt størst betydning?
DET BEGYNTE MED GRO
Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland. Men noen ting henger tettere sammen enn andre. Blant annet er det en nær forbindelse mellom våre dagers byutvikling og den såkalte Brundtland-rapporten, publisert i 1987. Fire år tidligere hadde FN opprettet en Verdenskommisjon for miljø og utvikling, ledet av Brundtland. Mandatet var å foreslå strategier for å finne løsninger på verdens miljøog fattigdomsproblemer. Da sluttrapporten lå klar, var Brundtland igjen statsminister, på god vei mot landsmoder-status, og nå skulle hun også få global betydning gjennom dokumentet «Vår felles framtid». Verden ble introdusert for begrepet «bærekraftig utvikling», med beskjed om ikke å overlate en utarmet klode til fremtidige generasjoner.
I 1993 var Brundtland statsminister for tredje gang, og et «rundskriv» så dagens lys som skulle få stor betydning for hvordan vi i dag tenker byutvikling. Og dokumentet vi snakker om, er «T-5/93 Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging».
Det er forsker Gro Sandkjær Hanssen ved Høgskolen i Oslo som trekker frem dette dokumentet. Hun mener vi her ser starten på dagens debatt om kompakt byutvikling. - Retningslinjene har sin bakgrunn i Brundtlandkommisjonens rapport og beskriver hvordan man skal knipe igjen på arealbruk, fortette langs kollektivakser og bygge tett i urbane strøk, sier Sandkjær Hanssen, som er tilknyttet By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
- Denne klimatenkningen for å sikre omlandet har fått økende betydning gjennom plansystemer og sentrumsutvikling. Diskursen som startet på 90-tallet har lagt grunnen for dagens beslutninger om hva som skal bygges, hvor tett og høyt vi skal bygge, fortetting rundt kollektivknutepunkt, og så videre. Tanken om kompakt byutvikling fungerer som argument på flere felt - klima, arealeffektivitet, økonomi - og det passer som hånd i hanske med utbyggernes interesser.
NULLVEKSTMÅLET
- Da jeg studerte ved NTH på beg


































































































