Sykepleien
05.10.2016
. Kvalitativ og kvantitativ forskningsmetode må vurderes på ulike premisser. Samtidig er de likeverdige og bør brukes til å utfylle hverandre i helseforskningen.
Det er sagt at «menn er fra Mars, kvinner er fra Venus» (1). Kunne man sagt noe tilsvarende om forskjellen mellom kvantitativ og kvalitativ forskningsmetodikk? Intensjonene om multidisiplinær forskning og samarbeid på tvers av fagområder og forskningstradisjoner er oppriktige. Likevel erfarer jeg at kvantitative og kvalitative forskere er skeptiske til dette selv om de arbeider innenfor samme forskningsfelt og studerer like problemstillinger. Bør vi tilstrebe likestilling mellom forskningsmetoder eller fremheve et likeverd, men med atskilte og komplementerende oppgaver?
HVA ER FORSKNING?
Med forskning tenker vi ofte på kompliserte forskningsartikler og arbeid på institutter, universiteter og høyskoler, men forskning er etter min mening noe mer. Seriøs, grundig og systematisk gransking og arbeid for å gi ny viten og økt kunnskap bør med rette kalles forskning. Av og til skilles det mellom grunnforskning og anvendt forskning, men de utfyller hverandre. Det er sjelden direkte skepsis eller mistro mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Det praktiske forskningsarbeidet utøves forskjellig ut fra fagområde og målsetting. Det er liten tvil om at det gjøres mye, god og viktig forskning innen vidt forskjellige fagfelter som for eksempel matematikk, teologi, historie, kjemi, helsefag og språkvitenskap. På tross av store forskjeller i metoder, utstyr og tradisjoner er de alle med på å gi ny viten og økt kunnskap. Vidt forskjellige former for forskning og fagområder lever i en respektfull sameksistens uten nødvendigvis en gjensidig faglig forståelse.
VALG AV FORSKNINGSMETODE En filosofisk refleksjon om forskning er viktig, men ofte er oppmerksomheten rettet direkte mot hypoteser, metoder, resultater og ikke minst økonomiske rammevilkår. Forskere kan derfor overse de mer grunnleggende filosofiske premissene i arbeidet sitt. Sue Proctor (2) skriver om sammenhengen mellom filosofi, metode og forskningsarbeid. Enhver forsker bør først klargjøre sine personlige forskningsparadigmer. Disse paradigmene kan vi kalle forskerens «verdensanskuelse» og grunnleggende antakelser om vitenskapen og virkeligheten. En grundig vurdering av dem er viktig for å forstå hvordan sammenhengen mellom våre antakelser om ontologi (hva er virkeligheten), epistemologi (hva er kjent) og metodologi (hvordan kan forskeren granske hva man antar er ukjent) er avgjørende for det videre praktiske forskningsarbeidet.
Hva som er virkeligheten kan bli noe filosofisk dypsindig for mange av oss. Hva som er kjent, oppsummeres ofte effektivt med henvisning til forskningslitteratur. Grunnleggende forskjeller i forskningsfilosofier og -paradigmer blir dermed synliggjort ved konkret bruk av forskningsmetodologi. Her er det to hovedretninger og tradisjoner: kvantitativ og kvalitativ forskningsmetodikk. På enkelte fagområder og forskningsfelt er valg av kvant
Gå til medietHVA ER FORSKNING?
Med forskning tenker vi ofte på kompliserte forskningsartikler og arbeid på institutter, universiteter og høyskoler, men forskning er etter min mening noe mer. Seriøs, grundig og systematisk gransking og arbeid for å gi ny viten og økt kunnskap bør med rette kalles forskning. Av og til skilles det mellom grunnforskning og anvendt forskning, men de utfyller hverandre. Det er sjelden direkte skepsis eller mistro mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Det praktiske forskningsarbeidet utøves forskjellig ut fra fagområde og målsetting. Det er liten tvil om at det gjøres mye, god og viktig forskning innen vidt forskjellige fagfelter som for eksempel matematikk, teologi, historie, kjemi, helsefag og språkvitenskap. På tross av store forskjeller i metoder, utstyr og tradisjoner er de alle med på å gi ny viten og økt kunnskap. Vidt forskjellige former for forskning og fagområder lever i en respektfull sameksistens uten nødvendigvis en gjensidig faglig forståelse.
VALG AV FORSKNINGSMETODE En filosofisk refleksjon om forskning er viktig, men ofte er oppmerksomheten rettet direkte mot hypoteser, metoder, resultater og ikke minst økonomiske rammevilkår. Forskere kan derfor overse de mer grunnleggende filosofiske premissene i arbeidet sitt. Sue Proctor (2) skriver om sammenhengen mellom filosofi, metode og forskningsarbeid. Enhver forsker bør først klargjøre sine personlige forskningsparadigmer. Disse paradigmene kan vi kalle forskerens «verdensanskuelse» og grunnleggende antakelser om vitenskapen og virkeligheten. En grundig vurdering av dem er viktig for å forstå hvordan sammenhengen mellom våre antakelser om ontologi (hva er virkeligheten), epistemologi (hva er kjent) og metodologi (hvordan kan forskeren granske hva man antar er ukjent) er avgjørende for det videre praktiske forskningsarbeidet.
Hva som er virkeligheten kan bli noe filosofisk dypsindig for mange av oss. Hva som er kjent, oppsummeres ofte effektivt med henvisning til forskningslitteratur. Grunnleggende forskjeller i forskningsfilosofier og -paradigmer blir dermed synliggjort ved konkret bruk av forskningsmetodologi. Her er det to hovedretninger og tradisjoner: kvantitativ og kvalitativ forskningsmetodikk. På enkelte fagområder og forskningsfelt er valg av kvant
