Men er det riktig? Og er det bra?
Selve feltprestinstitusjonen er en anakronisme. Et relikvie etter statskirketiden, som minner om den gang selve krigen hadde en religiøs dimensjon; da man satte sin lit til at gud selv var med på laget. En viktig grunn til at det ikke er greit med kristendommen er at den bærer i seg dette at menneskene kan deles opp i de som skal frelses, de som er oss, og de andre, de som skal til evig fortapelse.
Denne splittingen kan man mistenke at sitter i hodene på de kristne: Det finnes ikke én udelelig menneskehet der alle er like og bør være solidariske med hverandre - det finnes minst to partisjoner av menneskeheten. Og Vår Herre støtter vår sak, og gir oss legitimitet til faktisk å eliminere de som defineres som våre fiender.
Kan vi lindre smerten over å ha drept?
Vi får stole på at feltlivssynshumanistene ikke er ment å skrive seg inn i denne tradisjonen. Men hva skal de egentlig bidra med?
De skal gi soldatene støtte i åndelige spørsmål - det er vel og bra. Men i motsetning til på 70-80-tallet, da de eksistensielle kvaler besto av den diffuse frykten for atomkrig, og den drepende kjedsomheten i en vaktbu
