Handikapnytt
09.06.2016
Min jobb som personlig assistent var først og fremst å være tilgjengelig, for eksempel for utenlandstur med sjefen. Reisekontrakten ble signert på en mandag, utreise onsdag samme uke. Mer enn sju hundre timer tilbrakte jeg med sjefen.
Brorparten av arbeidstiden var planlagt, sto i turnusen, og den var fast. Men ofte jobbet jeg fordi jeg lett får dårlig samvittighet. «Kan du jobbe i dag, jeg har ingen», skrev sjefen. «Forstår at du har hjemmeeksamen, men brukeren får ikke engang i seg vann», sa BPA-leverandøren.
Det var vanskelig å hegne om tida jeg satte av til familie, venner og utdanning. Mine behov tilhørte toppen av behovspyramiden og syntes så ubetydelige sammenlignet med sjefens basale behov. Men det å kunne administrere tida mi kolliderte også ofte med sjefens frihet til å være spontan, til å gi beskjeder når det passet ham.
Etter en stu
