Der traff jeg bibliotekaren som ved et uhell ble til en orangutang - og siden har nektet å bli menneske igjen. Det er nemlig så kjekt å kunne klatre opp til øverste hylle uten stige. Og det har klare fordeler å bytte ut eksistensielle grublerier med en brennende lyst på bananer.
Jeg traff Rincewind, verdens mest udugelige trollmann, som ikke desto mindre - eller kanskje nettopp derfor - ender med å rydde opp i problemene langt dyktigere trollmenn skaper.
Jeg traff Lord Vetinari, hvis pragmatiske tilnærming til makt og maktbruk ikke helt lever opp til våre demokratiske idealer. Men som allikevel, på sitt underlige vis, får Ankh Morpork, den største byen på Discworld, til å fungere.
Og jeg traff Granny weatherwax, som absolutt ikke er noen leder de lokale heksene - hun ville aldri i verden tillatt at de hadde en leder - og som fastslår at «Du kan ikke drive å bygge en bedre verden for folk. Bare folk kan bygge en bedre verden for folk. Ellers er det bare et bur.»
Dette er Terry Pratchetts litterære verden. Den er skiveformet og står på ryggen til fire elefanter som igjen står på skallet til den enorme skilpadden A'Tuin. (Kjønn fortsatt uavklart.)
Good Omens
Den første Discworld-boka, The Colour of Magic fra 1983, er først og fremst en godhjertet parodi på fantastisk litteratur. Da Pratchett døde i 2015, sekstiseks år gammel, var den 41. boka fra hans skiveformede verden, The Shepherd's Crown, under utgivelse
Men ikke alle Pratchetts bøker foregår på Discworld. Blant unntakene er Good Omens, samarbeidet med Neil Gaiman, som nå er blitt TV-serie, tilgjengelig på strømmetjenesten Amazon Prime. Som for så mange andre, var boka min gateway drug til Pratchetts univers.
Good Omens er historien om verdens undergang. Det er historien om Antikrist, som ved en inkurie som involverer en heller distré satanisk nonne, vokser opp i en trivelig liten engelsk landsby. Og det er historien om en engel og en demon som begge levd blant menneske
