Fagpressenytt

... Men denne kulturkontaineren, som på ingen måte er økonomisk regningssvarende eller mulig å forsvare foran andre prekære samfunnsoppgaver, er nok likevel noe vi trenger mer enn noensinne. Arkitekturen og byen. Etter arkitekt Klaus Schuwerks klaging over samarbeid med museumsledelsen, en vellykket kunstfest, åpningsarrangementer og en mengde norske og internasjonale anmeldelser av panegyrisk og kritisk art, synes hele rabalderet om den nære forhistorien til Vestbanetomta å være glemt. OMA/ Rex og Space Groups vinnerutkast fra 2002 om utviklingen av tomta, med plass for Deichmanske hovedbibliotek, Stenersenmuseet, Nobelinstituttets fredssenter, kinoer, konferanselokaler, hotell, boliger og næring, skulle skape en levende bydel i Oslo kommunes fjordbyprosjekt. I fem år stokket de nederlandske og norske arkitektene om på program og elementer i sitt foreslåtte Urban Living Room. Intensjonen om å veve byliv og et flerfunksjonelt kompleks sammen i en buktende tube med tilknytninger til bygningene omkring ble nytolket gang på gang, inntil stat og kommune skrinla prosjektet. Arkitektkonkurransen om et nytt nasjonalmuseum på samme tomt ble lansert i 2010. Mottoet for vinnerprosjektet - Forum Artis - illustrerer på samme vis ideen om en stor offentlig tilgjengelig institusjon i det gamle sporområdet, men her stopper også likheten. Det nye Nasjonalmuseet har en definitiv forside og bakside, og publikum kan entre huset fra et partre steder: En raus inngang fra Dronning Mauds gate leder til det vakre biblioteket og studiesalen, kafé og butikk har egen tilgang, men hovedsakelig skal publikum sluses inn via en eneste rondelldør fra museumsplassen, eller piazettaen, det lille byrommet arkitekten har skapt bak den fredete - og både gestaltmessige og funksjonelt kompliserende - stasjonsbygningen. Nasjonalmuseet er ikke som Deichman eller Munchmuseet et interiør i byen man faller inn i, men et hus med barrierer det skal noe til å forsere.
Så i motsetning til OMA-organismen og intensjonene om å suge inn det uforutsette og uplanlagte livet i byen utenfor, er Nasjonalmuseet en lukket beholder du på ingen måte kan gjøre hva du vil i: Bygningen skal sikre kunsten mot tyveri, lys, tørr luft, mugg, støv, mikrober og skjødesløs oppførsel. Den må være kontrollert på alle nivåer. Og slik sett kler museets nye arkitektur sitt nasjonale mandat og sin kolossale fusjonerte status, med en aggregert samling som teller nærmere 400 000 inventarnumre og med mellom to og tre hundre ansatte, flere av dem fortsatt med på lasset fra de tidligere selvstendige institusjonene Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Riksutstillinger, Museet for Samtidskunst og Arkitekturmuseet. 22 000 kvadratmeter fasadeskifer med spor av prosesser som fant sted langt nede i jorda for millioner avår siden, byggeprosessen der hver eneste skiferblokk krevde flere håndverkere for å bli lirket på plass, den stramt tøylede masseoppbyggingen og de få beherskede åpningshullene demonstrerer at Schuwerk - og Statsbygg - har vært opptatt av tidløsheten i arkitekturen, og at bygningene skal vare. Mye tyder på at dette huset, blant Oslos nye kulturbygninger, vil tåle tidas tann, og om ikke havet stiger for mye, stå i langt mer enn hundre år.
På nært hold trer fasadeskiferen fram som usedvanlig vakker: Spillet i steinmassen, det varierte og ujevne, stripene og skiftet i uttrykket avhengig av om veggen er våt eller tørr. Men på litt lenger avstand virker veggen tynn, grå og død. Og hvorfor fasaden mot Munkedamsveien, med inngangen for de ansatte og den daglige museumsdriften, med sykkelparkeringen, verkstedsområdene, konservatoratelierene, fotostudioene og kontorene, er så flat og fraværende, er vanskelig å forstå. Den lille kollen med landskapsarkitektens veloverveide utvalg av vekster, som ligger mellom museets bakvegg og Munkedamsveien samt rampa som dukker opp fra Operatunellen, hjelper ikke på husets avvisende holdning mot Ruseløkka. Bygningen balanserer, avhengig av hvor den oppleves fra, mellom det fyndige og ruvende og det lavmælte og urbant tilpassede. For all del, jeg gleder meg over ny arkitektur som ikke høylytt forkynner sin egen tilstedeværelse. Den lille forplassen virker nærmest kontinental i estetikk og bruk i sommer-Oslo, og byrommet ligger fint gjemt bak stasjonsbygningen og stasjonsmesterboligen. Men hvordan plassen vil oppleves i desemberslapset er det ikke lett å se for seg, tross varmekablene som skal hindre glatte gangsoner, men uten å kunne avverge deponier av skitten snø mot Vestbanebygningen i den tristeste årstida. Og hvor ble det av kunsten på gateplan som skulle ønske velkommen? V