Fagpressenytt

Rundt årtusenskiftet var det norske museumslandskapet splittet opp i mer enn 700 selvstendige museer. Stortingsmelding 22 fra 1999, «Kjelder til kunnskap og oppleving», omfattet en museumsreform som innebar å samle de 700 museene ned til et hundretalls. I stortingsmeldingen ble det samtidig anbefalt å slå sammen de seks museene Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet, Riksutstillinger, Henie-Onstad Kunstsenter og Norsk arkitekturmuseum til én samlet, statlig institusjon, senere realisert som Nasjonalmuseet1, der alle unntatt Henie-Onstad Kunstsenter var inkludert.
Forslaget ble vedtatt av Stortinget i desember 2000 og reformen ble igangsatt med en hovedintensjon om å slå sammen fem museer til ett samlet Nasjonalmuseum. Målet var å skape «eit mindre tal konsoliderte museum eller museumsnettverk, dvs. einingar med ei så sterk fagleg og økonomisk plattform at dei på ein meiningsfull måte kan inngå i eit samla nasjonalt nettverk».2

Under denne samlende kongstanken hadde staten fire sentrale delmål, også kalt «de fire F-ene»: forvaltning, forskning og forskningssamarbeid, formidling og fornying. Gjennom de fire F-ene skulle museene bli målt av statlige styringssignaler som også innvirket på driftsmidler og tilskudd. I tillegg handlet sammenslåingen i 1999 om et ønske om sterkere faglig samhold og bedre personalforvaltning.

Museer til folket. Et annet sentralt poeng ved museumsreformen var å aktualisere museene for samfunnet, ved å fremme samfunnsdebatter og kritisk refleksjon. Museumsinstitusjonene skulle være aktive aktører for dette formålet. Det kulturpolitiske målet med samlokalisering og integrering av Nasjonalmuseet var å skape en kunst- og museumsfaglig sterk plattform for en bred satsning på formidling av billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design. Ved å organisatorisk samle den museumsfaglige virksomheten, skulle det legges til rette for samspill mellom billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design. Dermed etablerte Kultur- og likestillingsdepartementet i 2003 det nye Nasjonalmuseet for kunst.
Først da det organisatoriske ved Nasjonalmuseet var på plass, begynte departementet å rette blikket mot bygningsutfordringene som museene i sammenslåingen stod overfor, slik det står skrevet i stortingsmelding 48 (2002-2003):
«Utstillings- og andre publikumsareal er små og delvis lite føremålstenlege. Magasinkapasiteten er for liten, og kvaliteten på lokala gjennomgående dårleg. Med tanke på at Nasjonalmuseet har ansvar for store delar av dei viktigaste kunstsamlingane i landet, er det heilt naudsynt å finna gode løysingar på dette, både på kort og lang sikt».
Allerede i stortingsmeldingen fra 1999 står det skrevet om plassmangelen på Nasjonalgalleriet på Tullinløkka og at lokalene til Museet for Samtidskunst på Bankplassen er lite egnet til formålet.3 Tullinløkka var omsider planlagt som lokasjon for Nasjonalmuseet, med ferdig løsning i 2014. Planen var tuftet på at UiO skulle flytte sine museumsvirksomheter, blant annet Kulturhistorisk museum og den gamle kjemibygningen i Frederiks gate 3, til nybygg på Sørenga, slik at Nasjonalmuseet kunne overta byggene: «Departementet legg til grunn at ei fullverdig bygningsløysing for nasjonalmuseet for kunst i Tullinløkka-området må tufta planane sine på eit hovudkonsept der areal og bygningar i Kristian Augusts gate må spela saman med eksisterande museumsbygningar og nybygg».4