Fotterapeuten
22.05.2018
Spesialist i ortopedisk kirurgi, Ari Bertz, er lidenskapelig opptatt av føtter og ankler. Han har et godt samarbeid med fotterapeuter og er klar på at de trenger hverandre. Noe annet som opptar ham er kommunikasjonen med pasientene. Man må snakke et språk de forstår.
Ari Bertz er bosatt og jobber i Bergen, men pendler til Kristiansand én-to ganger i måneden og til Harstad tre-fire ganger i året for å ta imot pasienter ved Ortoklinikken, som han etablerte i 2009 - og som nå har avdelinger i alle de tre byene. Årsaken til at spesialisten i ortopedisk kirurgi begynte å jobbe med føtter, ligger imidlertid lenger tilbake i tid.
Ferdig utdannet lege ble han i 1994, mens hans karriere i Norge startet ved Haukeland Universitetssykehus i år 2000. Fire år senere begynte han på sin spesialistutdanning i ortopedisk kirurgi. Da den var fullført, ble han ansatt ved Kysthospitalet i Hagevik, der han i den første tiden hovedsakelig jobbet med hoftekirurgi og spesielt hofteprotesekirurgi.
«Glemt fag»
- Føtter og ankler var i mange år et fag innenfor ortopedisk kirurgi som ikke fikk lik prioritering og utvikling som andre fag. Det fantes noen dedikerte kirurger som spesialiserte seg på hender, men føtter var ikke prioritert. Så skjedde det nesten en liten revolusjon for cirka ti år siden. I USA, Australia og noen steder i Europa ble det utdannet en rekke podiatrister, forteller Ari Bertz.
Han forklarer at podiatristene ikke var leger, men kanskje kan sammenlignes med «avanserte fotterapeuter», med mye videreutdanning. De studerte kun føtter og spesialiserte seg blant annet i diabetsfoten, inngrodde negler, feilstillinger med mer.
Da Ari Bertz selv tok sin spesialistutdanning som ortopedisk kirurg, var det imidlertid ikke all verden han lærte om føtter. Ortopedisk kirurgi handler for øvrig om: «den delen av kirurgi som dreier seg om tilstander innenfor musklene, sener, ryggrad, ben og ledd». Likevel var det altså føtter og ankler som etter hvert skulle bli hans spesialitet.
Tre nye år
Kysthospitalet i Hagevik utenfor Bergen, der Ari Bertz begynte i 2006, var fra tidlige dager et hospital som spesialiserte seg på barneortopedi. Her behandlet de alt fra klumpfot til kompliserte feilstillinger hos barn. Da en av overlegene skulle pensjonere seg, spurte han om den unge, ortopediske kirurgen kunne tenke seg å overta ansvaret for fotkirurgien.
Han svarte ja, men det var mye som skulle læres. Det tok nesten tre år til før han var ferdig utlært. Skjønt ferdig utlært blir man aldri. Det kommer stadig nye teknikker man må være oppdatert p
Gå til medietFerdig utdannet lege ble han i 1994, mens hans karriere i Norge startet ved Haukeland Universitetssykehus i år 2000. Fire år senere begynte han på sin spesialistutdanning i ortopedisk kirurgi. Da den var fullført, ble han ansatt ved Kysthospitalet i Hagevik, der han i den første tiden hovedsakelig jobbet med hoftekirurgi og spesielt hofteprotesekirurgi.
«Glemt fag»
- Føtter og ankler var i mange år et fag innenfor ortopedisk kirurgi som ikke fikk lik prioritering og utvikling som andre fag. Det fantes noen dedikerte kirurger som spesialiserte seg på hender, men føtter var ikke prioritert. Så skjedde det nesten en liten revolusjon for cirka ti år siden. I USA, Australia og noen steder i Europa ble det utdannet en rekke podiatrister, forteller Ari Bertz.
Han forklarer at podiatristene ikke var leger, men kanskje kan sammenlignes med «avanserte fotterapeuter», med mye videreutdanning. De studerte kun føtter og spesialiserte seg blant annet i diabetsfoten, inngrodde negler, feilstillinger med mer.
Da Ari Bertz selv tok sin spesialistutdanning som ortopedisk kirurg, var det imidlertid ikke all verden han lærte om føtter. Ortopedisk kirurgi handler for øvrig om: «den delen av kirurgi som dreier seg om tilstander innenfor musklene, sener, ryggrad, ben og ledd». Likevel var det altså føtter og ankler som etter hvert skulle bli hans spesialitet.
Tre nye år
Kysthospitalet i Hagevik utenfor Bergen, der Ari Bertz begynte i 2006, var fra tidlige dager et hospital som spesialiserte seg på barneortopedi. Her behandlet de alt fra klumpfot til kompliserte feilstillinger hos barn. Da en av overlegene skulle pensjonere seg, spurte han om den unge, ortopediske kirurgen kunne tenke seg å overta ansvaret for fotkirurgien.
Han svarte ja, men det var mye som skulle læres. Det tok nesten tre år til før han var ferdig utlært. Skjønt ferdig utlært blir man aldri. Det kommer stadig nye teknikker man må være oppdatert p
