Fagpressenytt

En ung kvinne har så store traumer etter oppholdet på skjermet avdeling at hun aldri har klart å snakke om det. En forsker sier hun møter brukere som sammenligner det lukkede rommet med en glattcelle. Noen pasienter blir så paniske av å være innesperret at de prøver å sparke inn døra eller hoppe ut av vinduet. Pårørende klager på vegne av sine, men blir ikke lyttet til.
Verken pasienten eller familien har noen medbestemmelsesrett i bruken av skjerming. Varslene om overgrep er mange og sterke, men lite skjer.
Ved akuttpsykiatrisk seksjon ved Ullevål sykehus prøver de å tenke nytt. Kan skjermet avdeling bli noe annet enn et overgrep? - Har du fri i dag, da? Det er fotografen som spør.
- Jeg har aldri fri. Eller - joda, jeg har jo det. Jeg går ikke på skole, og jeg jobber ikke. Men jeg kjeder meg aldri. Jeg sa det til pappa så seint som i går: Her er jeg, verken i utdanning eller i arbeid. Men jeg gleder meg til å stå opp hver eneste morgen og opplever mestring hver eneste dag.
Eline Skår (26) har ikke akkurat noen truende fysiognomi. Likevel ble hun lagt i belter to ganger på ett døgn i 2015 fordi personalet på avdelingen der hun var innlagt, ikke klarte å holde henne rolig.
Det var etter at hun prøvde å sparke seg ut av avdelingen. En panisk jentunge. Eller ung kvinne, som hun jo er.
I dag, to år etter, våkner Eline fortsatt med mareritt etter oppholdet på en langtidsinstitusjon i Oslo. Hun vil ikke si hvilken, for hun vil ikke henge ut noen. Sånn var hennes opplevelse av skjerming. Hun har aldri klart å snakke med noen om det. Før nå.

Lysende hender
Eline har diagnosen schizoaff