Fagpressenytt

På det mest intense kunne man nærmest høre en knappenål falle ned på teppegulvet i konferansesalen på Park Innhotellet på Gardermoen. De utvalgte «endringsagentene» som arbeider med å utforme Handikapforbundets fremtidige samfunnsoppdrag, lyttet til den profilerte teaterregissøren Kjersti Horn. Hun var invitert for å inspirere og reflektere over NHF sett utenfra.

Og hun hadde ikke peiling!

Altså, Kjersti Horn - som selv er kortvokst - innrømmet glatt at hun ikke hadde peiling på hva Norges Handikapforbund er eller hva organisasjonen står for. Hva er egentlig forskjellen på NHF og FFO? Slikt var helt tåkelagt for henne, uten at hun kunne gi noe godt svar på hvorfor.



Funksjonshemning som ressurs Derimot var hun veldig klar på hva en organisasjon som Handikapforbundet kan gjøre. Og hva den kan være - for henne og for samfunnet:

- I avisene har jeg selv valgt å snakke så mye som mulig om at jeg er funksjonshemmet. Det er fordi jeg selv har vært så på leting etter noen som snakker om det, i alle faser og deler av livet. Men jeg ser så lite til det, sa hun.

Hun fulgte opp med å etterlyse noen som kan sette erfaringene fra livet som funksjonshemmet inn i en samfunnsmessig sammenheng:

- Vår erfaring kan bli en motkraft til samfunnsutviklingen. Vi har en enorm kunnskap om det å være menneske, og den kompetansen skal vi løfte fram og være stolte av, sa Horn.

Hun tok til orde for å se funksjonsnedsettelse som en verdifull ressurs. Men det er langt igjen før samfunnet har kommet dit at det er en selvfølge.

- Mange sier at jeg er blitt teaterregissør på tross av funksjonsnedsettelsen min. Jeg mener det tvert om er slik at jeg ble regissør veldig mye på grunn av funksjonsnedsettelsen. Ikke mange anerkjenner det, men jeg vil at folk skal anerkjenne at funksjonsnedsettelsen er en veldig stor del av min identitet, sa Horn.

Hun var særlig opptatt av å