Fagpressenytt

Sitatet er hentet fra filosofen Øyvind Kvalnes' ord i åpningsprologen til boken «Det feilbarlige mennesket» (Kvalnes 2010). Ordene er en påminnelse om betydningen av å være i relasjon til andre. En påminnelse om at det er i møte med den andre vi kan oppleve å bli sett, respektert og anerkjent, men også at vi er avhengige av å være en del av et større fellesskap, noe jeg synes Maja Lunde beskriver så vakkert i sin bok «Bienes historie»: «Hun er alene her ute, men likevel en del av fellesskapet. Alene er hun intet, en del så liten at den er ubetydelig, men sammen med de andre er hun alt. For sammen er de kuben. » (Lunde 2015, s. 202) Med vissheten om at vi er avhengige av hverandre, at vi trenger hverandre, er det vondt å tenke på møter med mennesker som formidler smertefulle opplevelser av ikke å ha en verdi for andre, en opplevelse av å være alene, av ikke å være sett. Hva er det som gjør at noen av oss kjenner at vi går rundt og er usynlige for omverden, mens andre sjelden eller aldri har tenkt at de ikke har en verdi, at de ikke blir sett? Spørsmålet bringer meg tilbake til egen oppvekst, til mennesker jeg har møtt som på ulike måter har bidratt til at jeg har opplevd å være noe, ha en verdi, bli sett, mens andre har gitt meg en opplevelse av ikke å ha samme verdi. Men jeg har også tenkt på andres møter med meg, på om de har opplevd det som gode møter, eller om de har gått videre med en opplevelse av å være ingenting.



Én av de jeg tenker tilbake på med sårhet er Alida, en jente jeg gikk i klasse med på barne- og ungdomsskolen. Stille, blek og forsiktig var Alida den som gjorde minst ut av seg. Plassen hennes var fremme, til høyre for læreren vår, Mina. Oppe til venstre for oss som satt lenger bak. Det er særlig én dag jeg husker. Mina hadde vært borte noen dager, og tok opprop når hun kom tilbake. Navn etter navn ble ropt opp med spørsmål om tilstedeværelse de siste tre dagene. Svarene viste at vi hadde oversikt over hvem som hadde vært til stede, eller ikke. Helt til vi kom til Alida. - Var Alida her på mandag? spurte Mina. Klasse 8a ble stille. - Var Alida her på tirsdag? Fortsatt stille, ingen av oss kunne svare. Mina så utover klassen. Det var dryppende stille, og jeg kan fortsatt kjenne ubehaget i magen når hun ser utover klassen og med bestemt stemme og sint blikk ser på oss og spør: - Var Alida her på onsdag? !



Jeg vet ikke hva det gjorde med Alida ikke å bli sett av oss, sine medelever, men jeg vet at det å bli sett og bekreftet har betydning for hvordan vi ser på oss selv, på vår egen verdi som menneske. Jeg kan bare tenke meg til hvordan det kan ha vært å være henne, hva det gjorde med hennes opplevelse av verdi, hva det gjorde med hennes syn på seg selv. Jeg har imidlertid også tenkt på betydningen av å ha en lærer som Mina. En lærer som i kraft av stemme og blikk fortalte oss at vi burde ha raushet nok til å se alle i klassen. En lærer som så hver enkelt, som gjorde sitt for å sikre at vi alle fikk et hei eller et smil i løpet av dagen.



Som voksen, og gjennom 25 års arbeid innen barnevern og psykisk helse, har jeg møtt et utall barn, ungdom og forel