Fagpressenytt

Når man er doktorand, sånn som jeg, kan det være vanskelig å snakke med professorene, for det er aldri sånn som her, hvor vi får tid til å bli kjent med hverandre.
Det er Vincent Björkquist fra Universitetet i Uppsala i Sverige som sier dette. Han holder på med en doktorgrad i språkvitenskap som tar for seg språket i kommentarfeltet til fire utvalgte nyhetsartikler. Nå har han tatt med seg dette skrivearbeidet til Drakamöllan, en vakker, gammel gård i Skåne, hvor både han og jeg deltar på et ukelangt skriveopphold. Vi sitter i det store arbeidsværelset han har fått tildelt, og jeg har akkurat spurt om hva han har fått ut av oppholdet.
– Til vanlig sitter jeg sammen med kollegene mine, og vi snakker bare om språk. Men her får jeg innputt fra mange forskjellige disipliner, jeg lærer så mye forskjellig, om fugletitting som estetisk praksis, om finsk historie og nordisk identitet.
Jeg får lære at mitt eget emne ikke er det viktigste i verden, sier han med et lite smil. Han forteller hvordan det inngår i en forskers jobb å drilles i ett emne, fordi det er slik man får forskningsmidler, ved å argumentere for hvorfor ens eget perspektiv er både riktig og viktig. Det er lett å bli ensporet, sier han.
– Her blir jeg litt ydmyk.
Fra morgen til kveld
Jeg har selv et ukesopphold på Drakamöllan for å skrive et essay, og har fått tildelt ett rom å sove i og ett å jobbe i. Og her kommer rolleavklaringen:
Som journalist er jeg her en deltakende observatør. Jeg ønsker å vite hva de andre får ut av det at alt er så stille, vakkert og tilrettelagt. Hvor mye har en innramming å si for skrivingen?
– Skriveoppholdet på Drakamöllan er lagt opp temmelig ensporet. Til hvert måltid kommer man til dekket bord, slik at det er mulig å konsentrere seg fullt ut om arbeidet.
– Hverdagen er borte, der man må tenke på hus og mat og den slags, slik at den andre hverdagen, skrivingen, får full oppmerksomhet, sier Harry Lönnroth. Han er finsk, hardtarbeidende, har i lang tid holdt på med å «jobba, jobba, job