Arkitektur N
19.12.2017
Hvordan bygger man opp igjen et sted etter et terrorangrep? På Utøya er arkitekturen brukt for å bevare det aller vondeste.
Utøya, mandag 13.11.2017 Jeg står på innsiden av Hegnhuset som omslutter deler av kafébygget på Utøya, og som utgjør en viktig del av minnearkitekturen etter 22. juli. I kafébygget står de gamle husmorvinduene halvåpne. I likhet med dør og vegger er de helt uendret etter terrorangrepet. Men samtidig som kafeen er bevart, kikker jeg opp på bygningen fra et betonggulv som før var en gresslette, og som nå løper under hele bygget og rammer det inn, slik at det gamle huset både er autentisk og forandret på én gang. Jeg befinner meg altså inne i ett bygg og utenfor et annet. Litt nærmere en forståelse av hva som skjedde her for seks år siden, og samtidig fryktelig langt unna.
Ute skinner høstsolen, og lyset filtreres gjennom Hegnhusets 495 smale og 69 brede søyler. Det første tallet symboliserer de som overlevde, det andre symboliserer de som døde, på Utøya 22. juli 2011. Ved siden av meg står arkitekt Erlend Blakstad Haffner og daglig leder for Utøya, Jørgen Watne Frydnes. Vi har pratet hele veien på tur rundt øya, men akkurat nå er alle stille. Haffner og Frydnes har bidratt sterkt til det nye livet på leirstedet i Tyrifjorden, og har tatt med Arkitektur N ut hit for å forklare om prosessene bak både den bevarte og nybygde arkitekturen på øya.
- Vi har tre mål for hva vi skal få til her ute: minne, lære og engasjere, sier Frydnes.
Som daglig leder arbeider han i dag med utleie og drift av stedet. Inne i det hvite hovedhuset, bygget som feriehus i 1867, har Frydnes sitt kontor, blant Arbeiderparti-plakater, modeller for den nye kaia og perm på perm med øyas historie og regnskap.
- 1. august 2011 var jeg tilbake i Oslo etter en hyttetur og ble kontaktet av Arbeiderpartiet, forteller Frydnes.
Han rakk ikke engang å dra hjem og skifte før han hadde takket ja til å bli med på å gjenreise Utøya, en jobb som raskt skulle utvikle seg til en fast stilling som daglig leder.
Frydnes var da 27 år gammel, og hadde ingen tilknytning til AUF eller Arbeiderpartiet, men lang erfaring som frivillig i Leger uten grenser. Slik han husker den første tiden, handlet det mest om å ta imot henvendelser. Fem millioner kroner fra Petter Stordalen. En walisisk bonde som ville sende over en eikeskog. Hele verden ble berørt av hendelsene på den lille øya i Hole kommune.
Og en av dem var også Erlend Blakstad Haffner, som tok kontakt med AUF i august 2011 og tilbød seg å hjelpe.
- Jeg kjørte forbi regjeringskvartalet rett før det smalt. Det var helt tilfeldig, men jeg følte meg berørt av situasjonen. Og jeg tenkte at her må jeg bidra, for noe sånt er større enn ethvert individ.
Bidraget har resultert i to prosjekter så langt: Hegnhuset og kurs- og konferansesenteret Torget. Hegnhuset kombinerer ivaretakelsen av minnene etter 22. juli med et læringssenter om demokrati. De fire bygningene som utgjør Torget oppfyller de funksjonene som det gamle kafébygget tidligere hadde rommet: her er det konferansesal, spisesal, bibliotek og seminarrom. I tillegg har 3RW arkitekter laget et minnested på øyas nordspiss. Men før noe av dette kunne bygges, var det viktig å se hva Utøya hadde vært, før 22. juli.
Sjørøvere, munker og handelsmenn
Utøya er nemlig ikke bare et leirsted for AUF og andre organisasjoner. Før AUF tok over eierskapet av øya i 1950, hadde mye foregått uti fjorden. For tusen år siden var det plyndrende sjørøvere i området, som overfalt reisende pilegrimer på vei til Nidaros. Senere brukte munker på Storøya områdene på Utøya som urtehage, og vegetasjonen på øya bærer preg av det den dag i dag. Etter reformasjonen var det kongen i København som eide begge øyene, før handelsmann Claus Trondsen fra Bragernes kjøpte Utøya for 22 riksdaler på slutten av 1600-tallet. Over de neste århundrene skiftet øya stadig eiere. I 1898 ble den landsted for Høyre-politiker Jens Kristian Meinich Bratlie, tidligere generalkrigskommisær og statsminister. Han solgte øya til LO i 1933. Og fagbevegelsen? De ga øya i gave til AUF.
Hvordan bygger man opp igjen et sted etter en handling som 22. juli? Første impuls var å rive. Og det var det forslaget AUF, sammen med Haffner, la fram i 2012. Det møtte mye motbør.
- Etter det ble vi enige om å ta en pause, og legge alt på vent i to år, sier Haffner.
- Du kaller det en pause, sier Frydnes. - For meg var det den mest intensive arbeidsøkten jeg har hatt noen gang i mitt liv.
Det første han satte i gang med var å møte hver eneste familie som hadde mistet noen i ang
Gå til medietUte skinner høstsolen, og lyset filtreres gjennom Hegnhusets 495 smale og 69 brede søyler. Det første tallet symboliserer de som overlevde, det andre symboliserer de som døde, på Utøya 22. juli 2011. Ved siden av meg står arkitekt Erlend Blakstad Haffner og daglig leder for Utøya, Jørgen Watne Frydnes. Vi har pratet hele veien på tur rundt øya, men akkurat nå er alle stille. Haffner og Frydnes har bidratt sterkt til det nye livet på leirstedet i Tyrifjorden, og har tatt med Arkitektur N ut hit for å forklare om prosessene bak både den bevarte og nybygde arkitekturen på øya.
- Vi har tre mål for hva vi skal få til her ute: minne, lære og engasjere, sier Frydnes.
Som daglig leder arbeider han i dag med utleie og drift av stedet. Inne i det hvite hovedhuset, bygget som feriehus i 1867, har Frydnes sitt kontor, blant Arbeiderparti-plakater, modeller for den nye kaia og perm på perm med øyas historie og regnskap.
- 1. august 2011 var jeg tilbake i Oslo etter en hyttetur og ble kontaktet av Arbeiderpartiet, forteller Frydnes.
Han rakk ikke engang å dra hjem og skifte før han hadde takket ja til å bli med på å gjenreise Utøya, en jobb som raskt skulle utvikle seg til en fast stilling som daglig leder.
Frydnes var da 27 år gammel, og hadde ingen tilknytning til AUF eller Arbeiderpartiet, men lang erfaring som frivillig i Leger uten grenser. Slik han husker den første tiden, handlet det mest om å ta imot henvendelser. Fem millioner kroner fra Petter Stordalen. En walisisk bonde som ville sende over en eikeskog. Hele verden ble berørt av hendelsene på den lille øya i Hole kommune.
Og en av dem var også Erlend Blakstad Haffner, som tok kontakt med AUF i august 2011 og tilbød seg å hjelpe.
- Jeg kjørte forbi regjeringskvartalet rett før det smalt. Det var helt tilfeldig, men jeg følte meg berørt av situasjonen. Og jeg tenkte at her må jeg bidra, for noe sånt er større enn ethvert individ.
Bidraget har resultert i to prosjekter så langt: Hegnhuset og kurs- og konferansesenteret Torget. Hegnhuset kombinerer ivaretakelsen av minnene etter 22. juli med et læringssenter om demokrati. De fire bygningene som utgjør Torget oppfyller de funksjonene som det gamle kafébygget tidligere hadde rommet: her er det konferansesal, spisesal, bibliotek og seminarrom. I tillegg har 3RW arkitekter laget et minnested på øyas nordspiss. Men før noe av dette kunne bygges, var det viktig å se hva Utøya hadde vært, før 22. juli.
Sjørøvere, munker og handelsmenn
Utøya er nemlig ikke bare et leirsted for AUF og andre organisasjoner. Før AUF tok over eierskapet av øya i 1950, hadde mye foregått uti fjorden. For tusen år siden var det plyndrende sjørøvere i området, som overfalt reisende pilegrimer på vei til Nidaros. Senere brukte munker på Storøya områdene på Utøya som urtehage, og vegetasjonen på øya bærer preg av det den dag i dag. Etter reformasjonen var det kongen i København som eide begge øyene, før handelsmann Claus Trondsen fra Bragernes kjøpte Utøya for 22 riksdaler på slutten av 1600-tallet. Over de neste århundrene skiftet øya stadig eiere. I 1898 ble den landsted for Høyre-politiker Jens Kristian Meinich Bratlie, tidligere generalkrigskommisær og statsminister. Han solgte øya til LO i 1933. Og fagbevegelsen? De ga øya i gave til AUF.
Hvordan bygger man opp igjen et sted etter en handling som 22. juli? Første impuls var å rive. Og det var det forslaget AUF, sammen med Haffner, la fram i 2012. Det møtte mye motbør.
- Etter det ble vi enige om å ta en pause, og legge alt på vent i to år, sier Haffner.
- Du kaller det en pause, sier Frydnes. - For meg var det den mest intensive arbeidsøkten jeg har hatt noen gang i mitt liv.
Det første han satte i gang med var å møte hver eneste familie som hadde mistet noen i ang
